Statsråden: Fra Disraeli til Trump og videre?

Den konservative kommentatoren Ross Douthat i New York Times har lenge tatt til orde for en populistisk konservatisme som i større grad fanger opp hverdagen til vanlige arbeidsfolk. Han mener avtroppende president Donald Trump fulgte opp viktige elementer i en slik tankegang, men at hans eget ego og uvørne oppførsel ble hans undergang. Kjernen i Douthats program er kort sagt en moderat venstresving i økonomien og en strengere innvandringspolitikk, ikke minst for å beskytte lavinntektsgruppene fra konkurranse. I en spalte i dagene før presidentvalget hevdet han at en ekspansiv økonomisk politikk («loose money» gjennom pengepolitikken og skatteletter gjennom finanspolitikken) kombinert med en innstramming i innvandring, hadde ført til kraftig bedrede kår for USAs arbeiderklasse. Douthat stemte ikke på Trump noen av gangene, men peker på en viktig diskusjon videre for konservatismen.

Denne måten å tenke på er slett ikke uten historisk presedens. I Storbritannia snakker de om One Nation-konservatisme. Det er ikke et bestemt økonomisk program som sådan, men betegner en konservatisme som søker å appellere både til rike og fattige. Begrepet er fra Benjamin Disraelis bok Sybil, or The Two Nations (1845). I boken beskriver den senere statsministeren Disraeli et samfunn med en avgrunn mellom de fattige og rike. Disraelis håp var at Toryene kunne samle den privilegerte landadelen og arbeiderklassen slik at de kunne motstå presset fra det liberale partiet hvor store deler av det fremvoksende borgerskapet følte seg hjemme.

En kjerne i One Nation er og var at Toryene som nasjonalt parti måtte omfavne både fattige og rike. Snarere enn klassekamp og motsetninger skulle partiet søke harmoni. Interessemotsetninger måtte dempes. Toryene måtte være det nasjonale partiet, et demokratisk, nasjonalt parti for alle. Disraeli samler de til dels motstridende elementene slik i et elegant sitat: