Er realismen blitt urealistisk?

«Professor tror ikke Russland går til krig»

Slik lød en avisoverskrift rett før krigen brøt ut. Professoren det er snakk om, er Tormod Heier, – og han mente altså at USA hisset opp til krigsfrykt da de advarte mot krig. Det var en analyse han delte med Asle Toje, som antydet at det var «i overkant bekvemt» at president Joe Biden – som hadde «lav oppslutning og valgnederlag i sikte» – akkurat nå ville trekke «Nato inn i en krig med Russland om et land som ikke er medlem i alliansen».

Det Heiers og Tojes analyser har til felles, er at de er såkalt «realistiske». Denne realismen viser til et konkret teoretisk paradigme innenfor fagfeltet internasjonal politikk, som faller under statsvitenskapen, og som tar utgangspunkt i at stater er den grunnleggende enheten i internasjonale relasjoner – og at disse statene har faste, forutsigbare og på mange måter lignende utenrikspolitiske interesser, som dikterer deres sikkerhetspolitiske adferd. I dette ligger også et syn på at internasjonale organisasjoner og institusjoner binder og begrenser stater i bare noen grad – i hvert fall de statene som er sterke nok til å slippe unna med brudd på avtaler og normer.