– Vi får ikke noe ut av å ha verdens høyeste kriminologtetthet

I anledning av at Institutt for kriminologi og rettssosiologi fylte 70 år, skrev Nicolay B. Johansen en lengre, kritisk oppdatering på Facebook der han stilte spørsmål om hva vi skal med dette faget. Ikke leder studiene til noe spesielt, og selv om det er et stort miljø, bidrar det ikke vesentlig til den kriminalpolitiske offentligheten, mente han. Vi får ikke noe ut av å ha verdens høyeste kriminologtetthet. Kriminologi er et omdiskutert fag, men Johansen mener selv han har vært en lojal bidragsyter, inntil det siste. I oppdateringen trekker han frem arven etter den verdensberømte kriminologiprofessoren Nils Christie (1929-2015) som et aktuelt omdreiningspunkt:

«Jeg er også selv godt opplært og sosialisert i dette miljøet, og kan skryte av en doktorgrad. Jeg har vært kollega med sterke personligheter og intellektuelle fyrtårn, på godt og vondt. Den som gjorde sterkest inntrykk, var Nils Christie. Hva han fikk til i sin levetid, ved å skrive og reise rundt, er det få som er klar over.»

Det sitatet er litt urettferdig mot Christies kolleger, sier han til oss. Det er også mange flinke kriminologer i dag. De oppnår til dels imponerende resultater, mest i form av internasjonale publiseringer. Men i den hjemlige debatt ser vi dem sjelden. Og når de bidrar, gjør de det tilsynelatende motvillig. Han mener det virker som en elite av akademikere har isolert seg fra «folket» og den offentlige debatt. Litt frekt kalte han dem derfor «mandariner», som er det man kalte den kinesiske byråkratiske styringsklassen i gamle dager. Dette gjelder imidlertid ikke bare kriminologer, trenden ser vi mange steder i akademia. Kritikken han fremmer, kan ha større gyldighet mot spesialiserte fagtradisjoner som forsømmer noe av samfunnsoppdraget, nemlig formidling og deltagelse i den offentlige debatt. Spesielt gjelder dette for sensitive spørsmål, som selvsagt gjelder tema som straff og kriminalitet.