Hvorfor tror vi på det vi tror på?

I boka Revolution of the Ordinary skriver Toril Moi at den eneste «metoden» som trenger seg på i møtet med en litterær tekst, et teaterstykke eller et hvilket som helst kunstverk, er vår egen villighet til å se, betrakte, og rette maksimal oppmerksomhet mot ordene på siden, menneskene på scenen, bildet på veggen – inntil vi føler et behov for å stille spørsmålet «Why this?». Spørsmålet er en respons, et ønske om å forstå. Dette fordi Moi tenker kunst som handlinger og uttrykk i verden, og slike gjør krav på vår anerkjennelse. En teateroppsetning er for eksempel en handling som er ment å bli satt opp på akkurat den måten det er – og spørsmålet «hvorfor dette?» kan søke å forstå hvorfor det er blitt gjort på den måten det er.

En teatersal påvirker oss i det øyeblikket vi entrer den – enten det er en liten intim scene eller en ærverdig sal med røde fløyelsseter, høyt under taket. Professor i teatervitenskap, Nicholas Ridout, kaller teatersalen for et «vibratorium» fordi den levende tilstedeværelsen til skuespiller og publikum gjør at det oppstår en energi-utveksling. Utvekslingen består i at energien ikke bare går fra scene til sal, men også den andre veien. Publikums respons virker inn på den som opptrer og denne fram og tilbake-bevegelsen kan ikke adskilles: Det er en vibrasjon mellom den som opptrer og tilskuer – og den oppleves i kroppen av begge parter. De blir «noen» for «den andre».

Å gå i teatret innebærer både en konkret, fysisk opplevelse og samtidig den intellektuelle oppgaven det er å ta stilling til, prøve å forstå dramaet som utspiller seg på scenen. En lignende erfaring gjør man seg som tilskuer i rettssalen, som jo deler visse fysiske likhetstrekk med teatersalen: En hestesko med faste plasser utgjør scenen; forsvarer og påtalemyndighet på hver sin langside, dommerne for enden og den tiltalte i midten, med ryggen mot publikum. I tillegg bærer de juridiske aktørene teatralske kapper, og det finnes klare prosedyrer for hvem som skal si hva når. De på tilhørerbenken er antakelig også, til en viss grad, forberedt på praksisen der.