Vårt daglige brød

I litteraturteorien snakker man om den episke ursituasjonen. Det er når mennesker er samlet rundt et bål, maten er spist, dagen er nesten over og nå fortelles det historier. Den eldste litteraturen vi har, har oppstått i en muntlig fortellertradisjon rundt ildstedet. Kulturen er helt fra begynnelsen tett knyttet til maten og måltidet som definerende for mennesket, og mat har også en konstant tilstedeværelse i litteratur og kunst helt fra begynnelsen. 

Som regel er den i bakgrunnen, men ofte har den en viktig rolle i å si noe om karakterene eller de kulturelle forholdene i verket. For eksempel er fest-scenene i Iliaden en nøkkel for å forstå den sosiale strukturen og karakterene vi møter i eposet. Mat indikerer gjennom hele litteraturhistorien, også i dag, tydelig sosial rang og rikdom. I tillegg kan den også være en inngang til karakterenes egenskaper og moral. Fråtsing og manglende bordskikk viser med en gang en type uten dannelse og rang, og hvis karakteren har rang, er det en enda større indikasjon på manglende dannelse, måtehold og moral. I litteraturen snakker vi gjerne om typer, og mens en god type, en helt, er god på nær sagt alle mulige måter, er en dårlig type tilsvarende dårlig på alle mulige måter. Hen er dum, slem, stygg, tjukk, vulgær, har dårlige manerer – you name it. Men fråtsing er en av de aller tydeligste indikasjonene på at vi har å gjøre med et skikkelig uverdig menneske. 

Særlig i barnelitteraturen er dette tilfelle. De enkleste typene overlater man til barn, så de lett skal forstå at han der, det er en dum en. Vi trenger ikke gå dypere enn store favoritter som Roald Dahl eller Harry Potter-bøkene før vi møter på barn som presenteres som dumme og tjukke, gjennom at de fråtser. Dudleif Dumling er kremeksempelet, Harry Potters enfoldige, feite fetter med fem dobbelthaker, som i starten av bøkene virker ganske slem, for han er det mot Harry, før man forstår at neida, han er bare dum og bortskjemt – virkelig korrumpert av alle søtsakene, kakene og baconet moren gir ham. Også Draco Malfangs sidekicks Krabbe og Gurgel er feite og dumme, med runde blanke skaller og tomme blikk (Merk at Draco Malfang verken er tjukk eller fråtser, for han er ond – ikke dum. Det er noe helt annet). Denne grådigheten viser seg også å være deres akilleshæl: Dudleifs manglende måtehold er igjen og igjen årsaken til uheldige ting som skjer, for eksempel får han grisehale idet han står med rumpa til Gygrid og spiser Harrys bursdagskake. Krabbe og Gurgel lures lett av Harry, Ronny og Hermine når de skal lage polyksir, ved at de legger frem muffins fulle av sovemiddel som dumrianene tankeløst stapper i seg.