Den tapte lyren

Artikkelen er hentet fra kulturseksjonen i årets andre utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Lyrikkens død.

Da Pier Paolo Pasolinis kiste ble fulgt av titusener av sørgende gjennom Romas gater, holdt romanforfatteren Alberto Moravia, fra toppen av en trapp, en tale til folkemengden der han blant annet utbrøt: «Pasolini var en sann poet, en poeta civico, en medborgerlig poet, som Dante, poeter av det slaget fødes det ikke mange av, en eller et par hvert århundre.» Ordene ble fulgt av tordnende applaus. Moravia mente da pr. språk, og et par stykker pr. århundre høres ut som et lite, men rimelig tall. Det bør kanskje skytes inn at Pasolini er mer kjent for oss som filmskaper, men italienerne kjenner ham best som poet. I sine første diktsamlinger på 1950-tallet bruker han det samme klassiske italienske versemålet som Dante, terza rima. Men hvordan stemmer Moravias tall, to poeter pr. århundre, dersom man ser på vårt norske hjemland? For det norske bokmålets del skulle en så streng bedømmelse passe inn ganske godt, med Olaf Bull i den første halvdelen av 1900-tallet og Stein Mehren i den andre halvdelen. Med det tillegg at Mehren skrev flere av sine sterkeste dikt etter tusenårsskiftet.

Etter Stein Mehrens død i 2017, i den fullsatte Trefoldighetskirken, opplevde jeg selv den sjokkartede bølgen som kan gå gjennom et land når en av dets store poeter dør. Sannsynligvis opplever man det bare én gang i livet. Det kjentes som Oslo hadde mistet sin sjel, og at hele Norge hadde mistet den stemmen som kunne uttrykke deres dypeste lengsler, nede i det kulturelle dypet hvor for eksempel politikken aldri kan nå. Inntil da kjente jeg bare til den slags opplevelse fra beskrivelser i litteraturen, av noe uopprettelig tapt ved en stor dikters død. Selv om vi alle følelsesmessig opplever noe slikt innenfor familien, med tap av slektninger, tilhører dette den andre sfæren, som man assosierer med statsbegravelser. Stein Mehren ble ikke gitt, og ønsket heller ikke, en slik, men man kan tenke på Poet’s Corner i Westminster Abbey, hvor Tennyson og Wordsworth hviler, eller på de enorme folkemassene som fulgte Victor Hugo til hans siste hvilested, i Pantheon. (Og som med Pasolini må jeg legge til at selv om Hugo for oss skandinaver er mest kjent for sine romaner – som nå er blitt musikaler – blir han i Frankrike snarere sett på som deres fremste poet før Baudelaire.)