Du er hvor du spiser

Askim 1989. På et åpent jorde ligger et hvitt hus. Det ligger i et kryss som går til steder der ingenting skjer. Det ligger en Coop til venstre, og en låve med posten til høyre. Rett frem et stykke og du møter toglinjer. Men i det hvite huset ligger Don Pablo pizza. Det var min første restaurantopplevelse. Bak huset er det en hellelagt uteservering møblert med hvite plastmøbler. Vi skulle ikke vippe på stolen. Det fikk vi beskjed om. Stolene bøyde seg slik plaststoler gjorde på slutten av åttitallet, så fort vi hadde glemt kommandoen «ikke vipp». Dette var en av de få gangene jeg spiste middag med en kompis i barndommen. Det var nemlig slik at hvis jeg kom på besøk i middagstiden, så måtte jeg sitte på rommet og vente. Det måtte han også, hvis han kom til meg. Det var helt normalt, og egentlig litt behagelig, for ikke ante vi hva de andre spiste, og det kunne jo være noe skikkelig grusomt. 

På Don Pablo dro vi sammen en gang. Jeg husker ikke hvorfor. Kanskje hadde vi vunnet en fotballkamp. I det øyeblikket da pizzaen ble satt på bordet, var vi med ett like de mer kultiverte folkene på kontinentet. Det skulle bare mangle, for disse folkene kjørte til Rimini hver sommer, de visste hvordan man spiste sammen, de visste hvordan de gjorde det i Italia.

Jakten på en restaurantkultur