Samtidig berøring

«Berører samtidsmusikken oss?»

Det er Minervas redaktør som stiller spørsmålet. Som musikkritiker blir man unektelig temmelig matt av den velkjente retorikken; diskusjoner om samtidsmusikkens (eventuelle) evne til å berøre lukter av gamle fordommer og fastlåste posisjoner. Men tidene forandrer seg, og enkelte punkter er verdt diskusjon. Som for eksempel: Hva innebærer egentlig berøring?

Skal man si noe om samtidsmusikkens posisjon i dag, er det lett å gjenta at den er variert og uoversiktlig. Men dette bør presiseres, og det interessante er at presiseringen er historisk (og ikke bare terminologisk) relevant. Samtidsmusikkfeltets uoverskuelige variasjon omfatter ikke bare komponister som redefinerer begreper, utvider formater, anvender ny teknologi, går mot scenen eller undersøker installasjonen – som om det bare handlet om en yrende diversitet innenfor et allerede spesialisert avantgarde-miljø. Også mer tradisjonelt forankrede tendenser – som ny tonal orkester- og kammermusikk, kirkemusikk, filmmusikk, bruk av tradisjonelle formater, ironisk nostalgi og andre ny-sentimentale trekk – alt dette spiller i dag en mer betydelig rolle enn for bare noen tiår siden. Derfor må det også tenkes med i kompleksiteten.