Å høre Wagner i koronaens tid

Richard Wagners Nibelungens ring er det mest monumentale og omfattende enkeltstående verk i musikkhistorien. Fremføring av hele den dramatiske syklusen med prolog og tre operaer utgjør om lag 15 timers spilletid – et passende omfang for personer som har vært i isolat eller karantene på grunn av Covid-19-viruset. Det er også ideelt for den som har trengt litt korona-kontemplasjon, for å anspore til funderinger over hvilken verden vi møter når det hele er over (hos Wagner ender det ikke godt, for å si det mildt).

For Ringen rommer psykologiske, sosiologiske, mytologiske og kosmologiske visjoner, og er – ikke overraskende – blitt tolket inn i nye «samtider» helt siden verket først ble fremført, i 1876. Sosialister, som George Bernard Shaw, tolket det som en kritikk av industrisamfunnet. Andre har lest Freud og ødipale komplekser inn i fortellingen. En kikk på utallige scenografiske valg som er gjort opp igjennom årene, viser hvilket uendelig arsenal av fortolkningsmuligheter verket åpner for.

Wagner selv ser ut til å ha betraktet Ringen ganske passende for en tid preget av pandemi, nemlig som et filosofisk epos med pessimistiske innsikter om maktens korrumpering og lystenes utilfredsstilbarhet, i tråd med Schopenhauers tanker. Til sin komponistkollega Franz Liszt, skrev Wagner i et brev om sin libretto: «Jeg så på mitt dikt og oppdaget til min forbløffelse at det Schopenhauer overbeviste meg om, allerede befant seg i mitt verk, som poetisk konsept.»