Kan valgseieren i 2017 gjentas?

Spalten Statsråden startet for åtte år siden, da jeg var blitt statsråd. I det store perspektivet er åtte år knapt et mikrosekund, men i et liv er det lang tid. Den gang var jeg fortsatt et slags ungt talent, relativt nygift og foreløpig barnløs. I dag er jeg middelaldrende – feit, førti og ferdig? som det het på en av de buttons Ole Kopreitan solgte i Oslos gater – har tre barn, er fortsatt gift, og er en av en håndfull statsråder som har sittet gjennom alle variantene av Erna Solbergs regjeringer. Jeg skal spare leseren for ytterligere dypdykk i mitt privatliv, men det er allikevel et slags bakteppe.

Dette er min siste spalte før stortingsvalget. Jeg husker fortsatt hvordan særlig Arbeiderpartiet etter stortingsvalget i 2013 raskt begynte å snakke om hvordan vi måtte holde stolene varme, og før valget i 2017 omtalte Jonas Gahr Støre motpart Erna Solberg som utgående statsminister. Selvtilliten var på topp. Den borgerlige valgseieren i 2017 var derfor ikke bare en triumf for Høyre og samarbeidspartiene, men like mye et sjokkerende nederlag for Arbeiderpartiets selvbilde som det naturlige styringsparti. Spørsmålet er om det kan gjentas nok en gang. Nøkkelen, tror jeg, er å kjempe med hver fiber i kroppen mot den yrkesskade regjeringsdeltagelse påfører: trangen til å belære all verden om alt det flotte som er gjort. Valg vinnes sjelden på gammel takknemlighet, og utgangspunktet må snarere være det motsatte: Det finnes fortsatt store problemer som må løses. De borgerlige partiene har bedre løsninger enn venstresiden.

Sett tilbake, hva kjennetegner disse åtte årene? I et sitat som er litt omdiskutert, men allikevel godt, skal den kinesiske utenriksministeren under Mao, Zhou Enlai, ha svart en journalist som spurte ham om hva han syntes om revolusjonen i Frankrike. Enlai svarte: Det er for tidlig å si. Revolusjonen var som kjent i 1789. Allikevel er det mulig å peke på tre trekk fra disse foreløpig åtte årene med borgerlig styre: