En appell fra statsrådsstolen

Mens jeg skriver dette raser valgkampen. Mens du, kjære leser, leser teksten etter at det hele er avgjort. Du vet om Norges statsminister fortsatt heter Erna Solberg eller om det ble Jonas Gahr Støre. Du vet om Rødt og De Grønne havnet på vippen og om Venstre kom over sperregrensen. Du vet også om undertegnede vil fortsette å skrive en spalte som heter Statsråden eller om jeg nå må friste en tilværelse med ærlig arbeid. Men alt dette ligger i fremtiden. Nå er det mer naturlig med et tilbakeblikk – og en siste appell.

Da Minerva ble vekket til live igjen etter lang tids dvale lå Høyre på sotteseng, vi hadde en rødgrønn regjering og et uklart borgerlig prosjekt. Vi levde fortsatt i etterdønningene etter 90-tallets optimistiske, liberale globaliseringsdebatt. Minerva skulle være en debattarena for de store spørsmålene for den brede høyresiden. I dag er det fortsatt behov for et korrektiv til høyre fordi norsk offentlighet – særlig innenfor verdi- og kulturdebatter – fremdeles har en slagside mot venstre. Samtidig blir det også viktigere hva slags type borgerlig stemme som trengs. Den brede borgerligheten trenger et dansegulv som Minerva, men ikke bare et minste felles multiplum. Vi trenger flere som er klare, gjennomtenkte stemmer for en moderat konservatisme. Konservative ideer er ikke simpelthen liberalisme i sakte tempo, men en idétradisjon med et eget perspektiv på fellesskap, individ og samfunnsutviklingen.

Gjennom disse fire årene har det blitt tydeligere at Norge trenger konservative stemmer. Det betyr å ha en brodd mot de rendyrkede liberale perspektivene både til høyre og venstre, som ofte neglisjerer betydningen og verdien av felles historie og delte normer, samtidig som de mangler den realismen og sunne bekymringen som må prege konservative tankegang. Men det betyr også en brodd mot de kreftene som forsøker å gjøre konservatismen om til et populistisk primalskrik, og som ikke så mye ønsker å bevare som å skru klokken tilbake. Når verden blir kaotisk og uoversiktlig, er det avgjørende å holde fast ved nyansene. Konservative bør kunne dette bedre enn de fleste andre. For konservatisme er tuftet på skepsis til De store ideene, motstand mot krefter som vil redusere mennesker, samfunnet eller politikken til enkle, formelpregede slagord.