Vi kan fremdeles drømme om Amerika

Artikkelen er hentet fra spalten In vino veritas fra årets siste utgave av Minervas kvartalstidsskrift.

Etter at en kasinoeier fra New York trakk det lengste strået i kampen om Det hvite hus, kan det virke som om halvparten av befolkningen «over there» har gått inn i en dyp angstlignende tilstand. Heldigvis for både dem og oss her hjemme på oljeberget finnes det alltids en flaske å trøste seg med, eller feire om du tilhører den vinnende siden.

Tiden da vinsnobbene rynket på nesen over å få servert vin fra den nye verden er for lengst over. Det har vist seg at man også i de tidligere koloniene har lært seg kunsten å omgjøre druer til ren lykke. Særlig i USA har man skjønt at vin både kan være godt, og god business, og De forente stater er nå det største vinproduserende landet utenfor det vestlige Middelhavet. Alle og enhver har kastet seg på vinbølgen, og både forretningsmannen Snoop Dogg og den tidligere fengselsfuglen Martha Stewart har lansert sine egne mer, eller kanskje helst mindre, gode viner. Heldigvis finnes det andre vinprodusenter, særlig i California, som år etter år leverer kvalitet helt på høyde med – og ofte bedre enn – klassiske europeiske viner.

Historien om det californiske vineventyret startet på mange måter på den nå berømte vinsmakingen i Paris i 1976. Der fikk ni franske vineksperter i oppgave å blindsmake viner fra California, og sammenligne dem med det beste Frankrike hadde å by på. Resultatet slo ned som en bombe i vinverdenen, da amerikanerne vant i alle klasser. Særlig i kategorien «hvit» var resultatet slående. Amerikanerne tok både gullmedalje og tre av de fire øverste plassene. Og det er nettopp hvitvin fra California som ofte byr på særlige hyggelige overraskelser, gjerne til en vesentlig rimeligere penge enn hva man får om man er såpass konservativ at man på død og liv må velge fransk. Og det kommer godt med for mange, særlig i disse førjulstider når gavene til ungene og juleribba fra Strøm-Larsen har skvist kontoen for mer enn hva både skattelette og strømstøtte fra regjeringen Støre klarer å veie opp for.

Denne utgavens anbefaling er et virkelig kupp som man finner på nær alle statsutsalg for alkohol i Norge. En flaske som eksemplifiserer den nyere amerikanske vinen, og som smaker langt mer enn prislappen skulle tilsi. En drøm av frukt, fylde, fat og fløte som virkelig lokker tankene til en liberal og sommerlig delstat der langt borte på andre siden av havet. Den smaker akkurat slik en god Chardonnay skal smake, og du sitter igjen med en lang ettersmak av smør som gir deg et smil om munnen. Selv husker jeg godt første gang jeg smakte den, på anbefaling fra en annen venstreradikal vinentusiast. Han mente den godt kunne kostet det dobbelte, og likevel vært et godt kjøp. Jeg må si meg enig. I sin prisklasse og til sitt formål er dette noe av det ypperste man kan selvmedisinere seg med om julestria blir for hard og operatørene av den forsinkede bybussen har glemt at man trengte piggdekk denne vinteren også.

Om man er riktig så eventyrlysten kan vinen passe til julemat også, men ikke all. Til ribbe bør man velge noe helt annet, og til lutefisk likeså, men om man skal spise den ypperste julematen av alle – pinnekjøtt – kan denne passe godt. Det samme om man av en eller annen grunn tilhører den smale delen av befolkningen som spiser torsk på julaften, en rett med omtrent samme oppslutning som Miljøpartiet De Grønne.

Uansett hva du velger å gjøre med den – drikke den til mat eller for seg selv, alene eller sammen med andre, til jul eller neste år – bør denne vinen stå på ønskelisten til flere vinentusiaster denne julen.