Wagners kunst-utopi i «Mestersangerne»

”Er Wagner i det hele tatt et menneske? Er han ikke snarere en sykdom?”

– Friedrich Nietzsche: Tilfellet Wagner. Et musikantproblem (1888)

Den enorme populariteten til kultfenomener som Ringenes herre, Da Vinci-koden, Harry Potter og Game of Thrones – med en tett underskog av viking- eller middelalderspel på hvert nes, og fantasy- og konspirasjonsteori-romaner i hver lufthavnkiosk – er et av de mest iøynefallende kulturelle syndromer siden rundt tusenårsskiftet. Det vitner om en utbredt lengsel etter det ladede feltet av symbolsjonglering og mytologisk synkretisme, etter skjæringspunktet mellom historie og myte, der Richard Wagner fremdeles er den moderne stormesteren og trollmannen, og det kunne kanskje forklares ved at mange i mangel av kjennskap til det beste nøyer seg med ikke engang det nest beste. Ja, selve det kulturindustrielle kompleks av bok, film og alskens effekter fra dataspill til leketøy foregripes av Wagners multimediale Gesamtkunstwerk; og ungdom i soveposer og hobbit-habitt foran kinopremierer på Ringenes herre har mye til felles med farne tiders svorne vegetar-wagnerianere og Bayreuth-turister med Wolzogens ledemotiv-guide til Ringen istedenfor Baedeker i jakkelommen.