Fukuyamas identiteter

Det skjer noe med temaer som debatteres hyppig når tunge navn tar en grundig titt på dem. I akademia, som i samfunnsdebatten generelt kommer ikke navn så mye tyngre enn Francis Fukuyama. At han har tatt et skikkelig grep om den rotete diskursen rundt identitetspolitikk kan derfor ikke være noe annet enn positivt. I sin siste bok forsøker han å sette begrepet på fast grunn.

Thymos

Fukuyama drar begrepet identitet tilbake til våre første filosofer, og benytter seg av navn som Hegel, Kant og Rousseau. Han gir en plausibel forklaring på hva en identitet - om den er på individ- eller gruppenivå - søker å oppnå gjennom det greske begrepet thymos, som betyr noe i nærheten av anerkjennelse av egen verdighet. Og like viktig: isothymia, som er kravet om å bli anerkjent på lik linje med andre. I materialistiske og markedsfokuserte tider og tenkemåter vurderes folks ønsker og ambisjoner oftest å handle om inntekt og eierskap. Dette er langt fra nok, sier Fukuyama: et forenklet homo economicus med et ensidig fokus på inntjening er uten dyp kjerne; uten høye tanker; uten verdige idealer. Å bare bli målt etter hvor mye man tjener og eier gir derfor ikke noen anerkjennelse av reell verdighet. Dette er velkjente tanker, men veldig viktige å få med i en bok som har identitetens thymos som sitt fokus.