På reise blant sivilisasjonene

Sammentreff vil ha det til at jeg gjenoppdaget to av vår tids mest skjellsettende artikler om kultur og politikk mens jeg nylig var på reise i Nepal, en reise som fulgte kort etter besøk i Uganda, Kenya og rundt på vår base dette året, Sri Lanka.

Sammentreffet er datter Jennys eksamen i samfunnsgeografi og spennende samtaler med henne over breddegradene og lengdegradene om disse to artiklene på pensum.

Og utenlandsoppholdet er en frukt av min (adskillig) bedre halvdel Hannas og mitt – endelig virkeliggjorte – forsett om å gi bort av vår tid til utdanningsprosjekter for de aller fattigste i en del land der en stiftelse jeg sitter i styret for, støtter viktige tiltak og skoler.

Men dette handler om mye mer enn meg og mitt. I Ukraina-, Sudan- og Gaza-krigenes verden, og i en verden der krefter er i medvind som ønsker å bekjempe globalisering og som fremmer mistenksomhet over landegrensene, oppleves en refleksjon over de to artiklene høyst relevant.

Francis Fukuyama publiserte i 1989 «The End of History?». Fire år senere publiserte Samuel Huntington «The Clash of Civilizations?». Begge artiklenes titler avsluttes med spørsmålstegn. Ingen av de to skribentene synes helt sikre på konklusjonene de fremmer; kanskje ikke så rart, siden konklusjonene i sin rene form åpenbart fordrer nyanseringer.

Begge forfatterne er sterkt preget av det som, da Fukuyama skrev sin artikkel, ugjenkallelig så ut som jernteppets fall.

Av de to artiklene ble det etter hvert bøker som utdypet poengene. Men artiklene står godt på egne ben og utgjør utgangspunktet for de følgende oppsummeringer, tanker og ikke minst sjelegranskende spørsmål.

Å oppsummere eller sammenfatte store tenkeres komplekse resonnementer er riktignok livsfarlig. Jeg prøver likevel.

***

Francis Fukuyama, sterkt inspirert av filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel samt hans eminente franske kommentator fra det 20. århundret Alexandre Kojève, fremholder i sin artikkel at historiens bevegelse mellom ideologiske motsetninger kan være i ferd med å nå et endepunkt idet den totalitære kommunismen faller. Mennesker ønsker seg den frihet og materielle trygghet som følger med markedsøkonomien og demokratiet, og de planøkonomiske systemene kan rett og slett ikke konkurrere med en så sterk bevegelse mot frihet og individualisme. Nå står det vestlige demokratiet og markedsliberalismen uten reelle ideologiske utfordrere.

Fukuyama, hvis klare tenkning og eminente penn har beveget seg mange skritt videre siden den gang, er blitt kritisert for at han med dette på naivt vis spådde at vi hadde nådd en «historiens slutt», et uttrykk han selv gjentatte ganger bruker, også i tittelen. Det glemmes da at han slett ikke forutser en slutt på all konflikt (han nevner ikke minst etniske og nasjonale konflikter som en stadig nærværende fare). Det er heller ikke slik at han ukritisk bejubler historiens, det vi si de store historiske bevegelsers, mulige avslutning eller mener at denne «slutten» er enkel og tilforlatelig. Særlig uttrykker han i artikkelen (og i senere skrifter) frykten for et samfunn der økonomi og individuell frihet i økende grad betyr alt, og der dypereliggende ideer og idealer om et meningsfylt liv betyr ingenting. Det kan bli et mørkt, pregløst og direkte kjedelig samfunn, og ut av det kan nye konflikter oppstå – ja, kanskje historien og dens fremdrift gjennom konflikt endog vil gjenoppstå.

Mot slutten av et dramatisk år der vi ser tilbakeslag for demokratiske idealer i flere land – mange av oss vil regne Donald Trumps seier i USA som et eksempel – er både Fukuyamas tese fra 1989 og hans senere advarsler og nyanseringer interessant og viktig lesning.

Fukuyamas budskap inneholdt altså mange nyanser, også i sin opprinnelige form, men det ble likevel i samtiden forstått som primært optimistisk på Vestens og demokratiets vegne: Den totalitære marxisme-leninismen har tapt, slik også den totalitære nazismen tapte flere årtier tidligere. Tilbake på verdenshistoriens scene står vinneren: det liberale demokrati med sin medfølgende drøm – ja, forlokkende løfte – om et bedre liv med kjøleskap, farge-TV og individuell frihet. Uansett kultur, uansett sivilisasjon, synes denne drømmen nær uimotståelig.

***

Den like skarpskodde og noen år eldre Samuel Huntington, som gikk bort i 2008, er mer pessimistisk – eller kanskje det snarere er riktig å si: pessimistisk på en annen måte. For ham var den kalde krigens underliggende konflikt i første rekke en intern-vestlig konflikt. Den var en diskusjon mellom ektefødte barn av opplysningstidens sivilisasjon. Ja, konflikten var dramatisk, men den var likevel en konflikt der de to partene snakket samme akademiske språk og kjempet på samme arena.

Det som nå vil vokse frem og bli stadig tydeligere, sier Huntington i 1993, er konflikter mellom sivilisasjonene. Huntington opererer med et sted mellom syv og ni slike sivilisasjoner (i artikkelen havner han på syv til åtte, men han utvider det senere til ni): den vestlige, den latin-amerikanske, den slavisk-ortodokse, den islamske, den kinesiske, den japanske, den hinduistiske, den buddhistiske og den afrikanske. Disse representerer forskjellige kulturer og forskjellige måter å formulere verdier og menneskelige mål på. Der den kalde krigen utgjorde en ideologisk konflikt, utgjør skillelinjene – og dermed også potensialet for konflikt – mellom sivilisasjonene noe som stikker langt dypere, ifølge Huntington: Det handler om kulturelle konflikter, og de er adskillig vanskeligere å løse eller avslutte enn de intern-vestlige ideologiske konfliktene.

Med formuleringer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en i dag, i kjølvannet av Putins konsolidering av makt og hans brutale angrep på Ukraina, fremholder Huntington at russerne kanskje til en viss grad kan bli både demokratiske og rikere, men de blir ikke av den grunn vestlige, og det kan de dypest sett aldri bli. Russland er «et annet sted», som Peter Normann Waage elegant har uttrykt det. 1990-tallets optimistiske forhåpninger om et fullt forenet Europa fra øst til vest er etter all sannsynlighet en naiv drøm, mener Huntington.

Kan islam og den muslimske verden demokratiseres, da? Ja, det kan nok et stykke på vei være, mener Huntington. Men vi snakker fortsatt om en kultur som er grunnleggende annerledes vår egen i tankestruktur og selvforståelse.

Og slik kan man fortsette, sivilisasjon for sivilisasjon. Noen befinner seg nærmere hverandre og overlapper mer med hverandre enn andre. Men de dypere konfliktene kan man ikke komme unna, ifølge Huntington.

***

Både Fukuyama og Huntington har vært utsatt for en rekke tolkninger, og de er blitt del av en intens debatt om den vestlige sivilisasjons fremtid, med en dyp pessimistisk undertone. Fukuyama bidrar ennå substansielt og innsiktsfullt til de akademiske samtalene.

Her skal jeg ikke gå i dybden på tolkningsdebatten om de to tenkerne. Poenget for meg er at gjensynet med artiklene deres er blitt en sterk påminner og følgesvenn idet jeg selv har besøkt det vi fra Vestens side, og med Huntingtons terminologi, definitivt må kalle andre sivilisasjoner.

Hannas og mine reiser, i godt følge med kloke medreisende ledere, guider og spesialister – både vestlige og lokale – har imidlertid ikke vært drevet av tanken om sivilisasjonsmøter. Det har snarere handlet, rett og slett, om mennesker. Drevet av troen på det enkelte menneskets verdighet og på alles rett til å få hjelp til å bekjempe så vel fattigdom som undertrykkende samfunnsstrukturer, har vi besøkt et betydelig antall livsforandrende prosjekter i Sri Lanka, Uganda, Kenya og Nepal. Som punktum for våre reiser (og et tilhørende signal om en snarlig avslutning på så mange reiser med karbonforurensende flymaskiner), har vi nettopp besøkt Japan for å delta i styremøte for en japansk-nordisk stiftelse som bidrar til utdanning og kulturutveksling over landegrensene, med fredelig samkvem som sitt store mål.

Kort sagt: Dette handler om kulturers fredfulle møter og deres gjensidige læring og hjelp, basert på en idé om at vi, dypest sett, som mennesker, har de samme rettigheter og den samme iboende verdighet.

I Huntingtons verden har vi med dette reist over sivilisasjonsgrenser. Han tvinger oss til å spørre om hvorvidt vi egentlig er naive eksportører av vestlige ideer som ikke har noe disse stedene å gjøre. Undervurderer vi sivilisasjonenes dype forskjeller?

I Fukuyamas verden ser det annerledes ut. Med ham som filosofisk bagasje kan vi si at vi har reist rundt i en verden der ideen om frihet og individuell verdighet er sterk og tiltrekkende, og der vi er med på – gjennom prosjektene vi støtter – å målbære ideer med potensial for globalt gjennomslag.

***

Vi befinner oss i en skole i Kapilvastu i det sydlige nepalske lavlandet. Dette er en del av Nepal som er fattig, preget av en kulturell kontekst der jenter bør giftes bort tidlig, slik at man unngår for høy medgift. Mange ser fattigdom som en uunngåelig og rettferdig konsekvens av karma – av alle ens handlinger og den medfølgende skjebnen.

Hinduismen er mest utbredt, men buddhismen har også innflytelse – dette er fødestedet til Siddharta Gautama, han som ble Buddha – og det er også et betydelig antall muslimer i deler av denne regionen. Dette er fargerike, sjenerøse og gjestfrie kulturer med dype historiske røtter og rike kunstneriske skatter, men også kulturer med trekk som holder mange mennesker, ikke minst mange unge kvinner, nede. (Det komplekse spørsmålet om hva som er kulturens og hva som er fattigdommens så vel som den mannsdominerte maktens ansvar for dette, skal jeg la ligge, om enn Huntington her nok ville ha hatt en del å si om kulturens rolle.)

Skolen vi besøker, ligger i et muslimsk område. Vel, det er ikke egentlig en skole – det er et enkelt, fattigslig bygg som brukes til den lokale utgaven av «Samvad»-prosjektet. Samvad betyr dialog. Prosjektet, drevet av den norske Strømmestiftelsen sammen med lokale samarbeidspartnere, bidrar til å aktivisere jenter som er i ferd med å falle ut av skolen, og som i ung alder, helt ned mot 12-13 år, er truet av barne- og tvangsekteskap og tidlige graviditeter. Samvad tilbyr regelmessige og velorganiserte møteplasser der jentene (og også deres brødre) oppfordres til å fortsette på skolen, og der jentene selv lager prosjekter rundt livsmestring, selvtillit, medbestemmelse og kunnskap om kropp og sjel.

Prosjektene er en stor suksess. Barneekteskap er nesten utryddet i områdene der Samvad har slått igjennom, og jentene bidrar tungt til kamp mot rusmisbruk, vold i hjemmet, selvmord og endog korrupsjon. Strømmestiftelsen har i en årrekke utviklet og drevet disse prosjektene, først i Bangladesh under navnet Shonglap, så i Nepal under navnet Samvad, og deretter i flere land i Afrika, blant annet under navnet Bonga i Sør-Sudan, Uganda og Tanzania.

Den stolteste tilstedeværende blant de over 20 jentene i denne Samvad-gruppen er en eldre mann med langt, grått skjegg. Han er en lokal muslimsk leder med stor innflytelse og autoritet. Han er stolt over at han gjennom dette prosjektet får løfte frem jentene i landsbyen slik at de kan få samme muligheter til utdannelse og selvbestemmelse som guttene og som mer privilegerte grupper i hovedstaden og andre mer velstående områder av Nepal og Asia.

Her lærer jentene å hjelpe og oppmuntre hverandre, og de skaper i fellesskap planer for fremtiden – sin egen fremtid og lokalsamfunnets. Ikke én av de unge jentene, fra 13 til 19 år, har hijab, selv om hijaben er utbredt også blant mange i landsbyen deres og åpenbart også bæres av mange med stolthet. Blant jentene er det mest muslimer og noen hinduer. Alle stråler av tiltakslyst. Og alle tar godt vare på den ene jenta blant dem med en synlig utviklingshemming. I en kultur der funksjonsnedsettelser blant mange tenkes på som en straff, står disse stolte jentene sammen, uansett utrustning.

Og samfunnet rundt dem, i den lille landsbyen, heier på dem.

Samvad endrer i sannhet liv.

***

Og da er vi tilbake hos Huntington: Er dette et slags vestlig drømmeri? Kommer vi til Nepal med fremmede tanker fra vestlig sivilisasjon og tror – naivt – at alle kan bli som oss?

Slik kunne en Huntington-inspirert tolkning lyde. I Nepal befinner vi oss midt i en sivilisasjon som kombinerer det hinduistiske, buddhistiske og islamske. Det er overhodet ikke en vestlig sivilisasjon, om enn engelske reklameskilt finnes overalt, og luksushoteller gror opp i takt med turismen, særlig fra India. Vi er et sted der man aldri hadde noen opplysningstid eller vitenskapelig revolusjon. Kristendommens tanke om individets unike verdighet finner vi selvsagt viktige paralleller til, men med en type språk og tankebilder som skiller seg fra dem vi kjenner fra for eksempel FNs verdenserklæring om menneskerettighetene.

Eller …?

***

For meg er det geniale med Samvad og de øvrige skole- og dialogprosjektene vi får være med på, at de er dypt lokalt forankret. Det er i en intern – om enn utfordrende – dialog med egen kultur at disse jentene utformer sin fremtid. En av prosjektets opphavsmenn, vår venn Nimal Martinus (tidligere regionsdirektør for Asia hos Strømmestiftelsen), unnfanget ideen under reiser i lutfattige områder i Bangladesh. Han innså hvor mye bedre mulighetene for disse menneskene blir hvis de selv får forme utviklingen og være aktører – ikke teoretisk, globalt eller ansiktsløst, men lokalt og konkret, i nær praktisk inngripen med egne tradisjoner og forestillinger.

Her handler det om kulturer i dialog med seg selv, og om enkeltpersoner i disse kulturene i dialog med hverandre. Det er ikke snakk om at de skal slutte å være nepalere eller muslimer eller hinduer. Tvert imot handler disse prosjektene om å videreutvikle egne samfunn innenfra, i en del av verden der de som lykkes, så altfor ofte helst vil bort og ut av landet sitt så fort som mulig. Dette er ikke bare prosjekter for utdannelse og verdighet, men også prosjekter som bekjemper en livsfarlig «brain drain», hjerneflukt.

***

Et problem som Huntingtons tese – i hvert fall en utbredt tolkning av den – støter på, er det faktum at kulturer og sivilisasjoner skapes ikke bare av tradisjon og nedarvede forestillinger, men også av individene og lokalmiljøene som utgjør dem i samtiden. Disse er selvsagt gjenstand for både utvikling og interne spenninger. Jeg sier ikke at Huntington ikke innså det da han skrev om sivilisasjonenes sammenstøt, ei heller at han mente at konflikt mellom sivilisasjoner er uunngåelig fordi sivilisasjonene er så forskjellige. Mot slutten av sin artikkel oppfordrer han eksplisitt til en leting etter overlappende verdier og idealer vi kan dele og utvikle i fellesskap.

Likevel: Det vi kan kalle en «essensialistisk» måte å tenke rundt sivilisasjoner på, der sivilisasjoner dypest sett er noe nærmest (om ikke helt) uforanderlig, følger så altfor lett av Huntingtons grunnleggende tese. Det er mange tegn til at den tesen griper om seg i dag, ikke minst blant ikke-vestlige (men også enkelte vestlige) ledere som vil beskytte sin egen makt og suverenitet og motstå enhver utvikling, endring eller modernisering som kommer utenfra. Russland er Russland, og Russlands makt og identitet må ikke svekkes! Likeså er Kina Kina, og Kinas makt og identitet må heller ikke svekkes. Jo større man er, desto sterkere fremhever man seg selv som en grunnleggende unik og ikke minst enda sterkere makt enn de andre. «America First» er en beslektet tanke, der det mangfoldige og dynamiske blir en trussel mot den underliggende enhet.

Kan man i stedet – i Samvads ånd – tenke seg at individuell frihet og vekst, med frigjøring fra strukturer som ikke minst holder mange kvinner igjen, kan formuleres som idealer internt i hver kultur, og samtidig i fredelig og utviklende dialog mellom kulturene? Det kan og bør skje gjennom hjelp, oppmuntring og inspirasjon utenfra, men det må først og fremst være noe det enkelte menneske, den enkelte landsby, det enkelte land og det enkelte kulturelle og religiøse fellesskap former selv.

Slikt krever både desentralisering, åpenhet, individuelle rettigheter og spredning av politisk makt. Veien vil noen steder være lang, og de kulturelle og religiøse dialoger på veien til målet vil være krevende. Men det er ikke snakk om en vei mot at alle skal bli vestlige og like, men snarere en vei som leder mot at alle skal få beskyttet sin egen verdighet og sine egne grunnleggende menneskerettigheter på mangfoldig vis innenfor sin egen kulturelle kontekst.

Det fordrer selvfølgelig en tro på at en slik universell verdighet og slike universelle rettigheter faktisk gir mening. Men akkurat det har jo så å si hele verden faktisk tilsluttet seg, i hvert fall i teorien, gjennom FNs verdenserklæring om menneskerettighetene.

***

Er det en fare for at disse håpefulle ideene kan resultere i kulturell forflatning og global tomhet? Fukuyama har tydelig uttrykt en slik kritisk ettertanke. Han fryktet allerede i sin artikkel fra 1989 – og frykter ennå – at de vestlige samfunn kan fremme en kultur som mister det som gjør livet verdt å leve til fordel for økonomiske forestillinger om effektivitet og frihet, og at den tomheten så kan spre seg til andre kulturer verden rundt. Kanskje kan vi ende opp med å miste de underliggende ideene om verdighet, åpenhet og frihet og i stedet falle for ensretting og autoritære lederfigurer, stikk i strid med det som demokrati og åpenhet egentlig skulle bringe oss.

Nettopp av den grunn er lokalt baserte prosjekter som «Samvad» så viktige. For kanskje kan vi i klasserommet i Kapilvastu i Nepal – eller i Jaffna, Moyo, Masai Mara og andre steder der vi i år har fått besøke sterke, modige og fremtidsrettede skolejenter og -gutter – se konturene av en verden der rettsstat, demokrati, og rettigheter sikres nedenfra, hånd i hånd med lokal kultur og lokalt språk, men samtidig med menneskets iboende verdighet, dette flotte og umistelige begrep fra FNs verdenserklæring, som den sentrale søyle i byggverket, en søyle hver enkelt føler et ansvar for å ivareta.

Tenker – og handler – vi slik, kan vi kanskje også unngå sivilisasjonenes evige kamp og konflikt. Det skjer ikke med enkle grep eller med festtaler og besvergelser. Det som kreves, er hardt og intenst arbeid for menneskets iboende verdighet, med menneskene selv – hvert enkelt individ og hvert enkelt lokalsamfunn – i førersetet.

Og så trenger vi selvfølgelig en god dose idealisme.

***

Til slutt: Hva sier alt dette oss om migrasjon, det vil si om «sivilisasjoner» – med Huntingtons språk – som møtes fysisk gjennom folkeforflytning?

Denne utfordringen krever mer plass enn det jeg kan gi den her. Men jeg tror oppriktig at både Fukuyama og Huntington ville være enige om at vi ikke må tro at fysiske kulturmøter i stor skala er enkle. For all del, dette har ikke bare med kultur å gjøre – det handler også om materielle kår og utdanning, blant mye annet. Men det er en stor fare for at man i optimismens navn tror at for eksempel muslimers møte med vesten er aldeles enkelt og tilforlatelig, bare man tilrettelegger godt nok fysisk og ikke gjør noe poeng ut av religions- og kulturforskjeller. Slik synes man langt på vei å ha tenkt i et land som Sverige før stemningen brått og dramatisk snudde for noen år siden.

Sannheten er at vi må ta på alvor at kulturmøter krever konstant dialog, respekt og tid, og at det ikke automatisk er slik at de verdier og regler vi beskytter i vårt eget samfunn, vil bli respektert fra første dag av mennesker fra et helt annet sted – og, ja, fra en annen sivilisasjon.

Jeg har selv deltatt aktivt i flere dialoger og prosjekter som handler om kulturmøter, og jeg vet hvor vellykkede de kan være. Jeg teller blant mine beste venner norske muslimer som er hardtarbeidende borgere, og som forsvarer og bidrar til vårt land likeså godt som andre, ja, langt bedre enn mange ektefødte nordmenn som jeg kjenner. Men som viktige og harde debatter om æreskulturer og seksualisert vold i flere norske muslimske miljøer har vist oss den senere tiden, er ikke problemene med kulturmøter noe vi skal avfeie som overflateproblemer. Kulturmøter er krevende, for den enkelte og for samfunnet, og tyren må tas ved hornene gjennom dialog, tydelige forventninger, forsvar for individers grunnleggende rettigheter, respekt og felles møtesteder.

Og så må vi kjempe for at mennesker skal få utvikle fredelige samfunn der de er, og der deres kultur kommer fra. Migrasjon er både skapende og spennende, og enhver med et liberalt, demokratisk og menneskerettslig sinnelag ønsker seg en verden der mennesker ikke er buret inne, og der vi fritt får besøke hverandre og bosette oss andre steder i verden enn der vi er født. Men samtidig er tilhørighet og tradisjon nesten alltid noe som – i hvert fall et stykke på vei – er geografisk lokalisert. Kraften i stedets rolle for menneskelig utfoldelse og mening må ikke undervurderes.

Balansegangen mellom den frie flyt og den nære tilhørighet er ikke lett å finne, men den er desto viktigere å ta på alvor som en reell utfordring. Problemet er selvsagt at altfor mange mennesker i vår verden er tvunget til å flykte. Derfor er kampen mot fattigdom og miljøødeleggelser og kampen for rett til utdannelse og arbeid kanskje den mest effektive kamp mot konflikt som tenkes kan.

***

Jeg ønsker inderlig – og mener jeg har god grunn til – å gi Fukuyama rett i troen på at et liberalt demokrati kan fungere, og dypest sett er tiltrekkende, for alle mennesker, på tvers av nasjonale og kulturelle grenser. Samtidig må jeg gi Huntington rett i at en positiv utvikling i retning av mer demokrati og frihet ikke er noe som går av seg selv, all den tid de sivilisatoriske og kulturelle forutsetninger for fredelig samkvem ikke er noe vi kan ta for gitt når sivilisasjonene møtes.

Den sistnevnte tanken må imidlertid gå hånd i hånd med det grunnleggende ideal om hvert eneste menneskes like, iboende menneskeverd som noe som er gitt fra naturen eller fra Vår Herre selv. Det er en tanke og en idé vi aldri må gi slipp på, som vårt umistelige normative utgangspunkt.

 ***

Henrik Syse er forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor II ved Oslo Nye Høyskole. Syse er styremedlem i stiftelsen Minervafondet.  

En link til en tidligere versjon av denne artikkelen ble lagt ut på forfatterens Facebook-side 28.10.2024.