Best å holde med Rossavik

Etter at Frank Rossavik kom med sin bok, har ulike mer eller mindre venstrevridde kommentatorer antydet at han har beveget seg vekk fra en kompromissløs og liberal posisjon i debatten om ytringsfrihet. Det er en ganske søkt analyse. Rossavik uttrykker riktignok bekymring for debatter som sklir ut. Han er også bekymret for at «den mest hysteriske høyresiden» ikke gjør det lett å bekjempe mer venstrevridde ideer om blant annet trigger warnings eller mikroaggresjon, men dette betyr ikke at Rossavik har beveget seg vekk fra en klar liberal posisjon i diskusjonen om ytringsfrihet. Liberalt forsvar av ytringsfrihet i juridisk forstand betyr ikke at man forventer en perfekt ytringskultur.

Liberal bekymring

Liberale kan også være bekymret for en uheldig ytringskultur, men liberale har ikke sterke forestillinger om at ytringskulturen kan oppdras. Dette skriver Rossavik svært godt om ved å kritisere fenomenet «jeg er for ytringsfrihet, men …». Denne språklige konstruksjonen har ofte som implikasjon at ytringsfriheten bør brukes med stor forsiktighet i praksis, ifølge Rossavik. En offentlig debatt hvor en liberal forståelse av ytringsfrihet juridisk forsvares, samtidig som de sosiale og moralske begrensningene på ytringer strammes til, har nok gode hensikter. Målet er en bedre ytringskultur hvor særlig svake grupper føler seg mer sett og hørt. Problemet er at det er umulig for en offentlighet med høyst ulike individer – med enda mer ulike meninger – å komme til enighet om en streng definisjon av normer for ytringskulturen. Hvis grupper i samfunnet – gjerne i lavkulturen og et stykke til høyre politisk – opplever at normene for hva som er akseptabelt å si blir for strenge, kan vi ende opp med sterke protester. Gjerne, som vi har sett i flere land, anført av en høyrepopulistisk skikkelse.