Frankfurterskolen bør ikke få skylden for demokratiets problemer og irrasjonell vitenskap

Jeg takker Andreas Hardhaug Olsen for en interessant betraktning rundt Kritisk teori og Frankfurterskolen. Denne tradisjonen - mangfoldig som den er - fortjener oppmerksomhet, men kanskje spranget blir litt for kjapt fra filosofi og samfunnsvitenskap til praktisk politikk? Frankfurterskolen er blitt et skjellsord i ymse kommentarfelt, ikke minst på en del tidvis rølpete høyre-populistiske nettsteder. Jeg mistenker ikke Olsen for å løpe med høyrepopulismen, eller annen populisme, men vil slå et slag for at det faktisk er mulig å være fascinert og imponert over «Frankfurterne», uten at man må istemme deres politiske program. Derfor her et kort svar til Olsens lange artikkel.

En forutsetning for å få noe ut av FF-skolen er at man husker konteksten: et kriserammet Tyskland, som etterhvert hadde kurs mot fascismen. Skulle vitenskapen stå nøytral i slike tider? Det normative kan jo gjøres tydelig, ikke skjules bak en kvasi-objektivitet. Men det var mer å være imot, nemlig den dogmatiske Sovjetkommunismen. Den fant FF-skolen lite attraktiv og ble ikke populær på den kommunistiske delen av venstrefløyen i Tyskland.

Vitenskap handler ikke bare om å beskrive og forklare, men også å forandre. Det handler om å spesifisere standarder for et bedre samfunn. Det reiser vitenskapsteoretiske spørsmål om verdier, om objektivet og grad av avstand til studieobjektet. Dette er ikke det samme som å forkaste tradisjonell vitenskap, ei heller å åpne for det irrasjonelle.

Her blir det viktig å skille mellom forskjellige representanter fra FF. Marcuse ble en lettvint popstjerne for studentopprøret, Adorno ble noe helt annet: skyteskive for de samme studentene. «Jeg er en mann av teori», sa Adorno da studentene avkrevde han en oppskrift på hva de skulle gjøre. Senere ble han mobbeobjekt nr. 1 for tyske studentradikale.

Som flyktninger i USA skrev Adorno og Horkheimer «Opplysningens dialektikk». Vitenskap og det moderne samfunn bygger på opplysning, men opplysning kan slå over i myter. Blikket rettes mot kulturindustri og statskapitalisme. Er ikke store deler av populærkulturen bare uttrykk for en kapitalistisk logikk av forbruk, lettvinthet, overfladiskhet? Jeg antar at spørsmålene ikke har tapt seg i aktualitet.

Vitenskapsteoretisk sett er det særlig interessant med Adornos debatt med Karl Popper på 1960-tallet. Dette ble begynnelsen på en større debatt, som har gitt flere interessante bidrag.

Den mangeårige direktør for Institutt for sosialforskning i Frankfurt var altså Max Horkheimer. Så sent som 1970 antyder Horkheimer en viss sympati for Pave Pauls motstand mot prevensjon. Frigjøring, men hva skjer med forpliktende kjærlighet spurte Horkheimer. I dag vil vi vel kalle hans posisjon konservativ og tradisjonsbundet.

FF-skolen hadde også som program noe som i dag er blitt et honnørord: Tverrfaglighet. Psykologi og økonomi sammen? Hvorfor ikke? Spørsmålet er sannsynligvis mer aktuell enn i dag enn den gang. Min kollega ved Handelshøgskolen OsloMet, markedsøkonom og sosiolog Per Arne Tufte, bemerker at:

«Økonomifaget og ikke minst ledelsesfaget er gode eksempler på at vi også trenger en kritisk vitenskap. Ikke sjelden er kritikken temmelig skrudd og nærsynt (ser ikke bjelken i sitt eget øye), men den er nødvendig. Å avdekke interesser der tradisjonell vitenskap tilslører dem bør også være en del av det vitenskapelige fellesskap, men man må samtidig være kritisk til kritikken fordi den også er ideologisk (hvem vokter vokterne?).»

Til slutt: man bør vel ikke glemme senere generasjoner av Frankfurtere, med Jürgen Habermas i spissen. Lengre unna irrasjonalitet enn Habermas er det vanskelig å komme, med hans sosialfilosofiske jakt på avklaringer og forhåpninger til den kommunikative rasjonalitet, som det heter. Forøvrig skrev Habermas i yngre dager om vitenskap som ideologi, den problemstillingen er heller ikke helt uaktuell.

De mange tendenser til irrasjonalitet i dagens vitenskap, skyldes snarere politisert avkolonialisering/kjønn/»rase»/-galskap, med de nye karriereveier for middelmådigheter som dette utgjør. Det er mye relevant kritikk mot Frankfurterskolen, slik Hardhaug Olsen er inne på, men her kan vi kanskje minne om Habermas sin posisjon, som har vist samfunnsvitenskapenes potensielt frigjørende posisjon; kampen for det bedre samfunn. På rasjonelt grunnlag kan vitenskapen stille normative spørsmål om hva som er det gode samfunn. Dette har lite å gjøre med posisjonene til dagens ny-frelste, venstreorienterte rasekrigere.

Jeg mener ikke å sette Frankfurterne på noen pidestall, Hardhaug Olsens kritikk har mange gode poeng, men jeg vil fremholde at denne mangfoldige tradisjon har gitt interessante bidrag til fag som filosofi, psykologi og sosiolog. Skylda for demokratiets problemer og irrasjonalitet i vitenskap har de ikke.