Frankrike frykter kollaterale skader fra krigen i Gaza

Krigen mellom Israel og Hamas som startet 7. oktober påvirker alle europeiske land i varierende grad. Nasjonale myndigheter frykter at krigen importeres på hjemmebane i form av uro, polarisering og vold. Frankrike er særlig utsatt. Landet har Europas største jødiske og muslimske minoriteter. Sjansen er stor for at konflikter i Nord-Afrika eller Midtøsten før eller senere finner veien frem til franske gater.

Slike utbrudd kommer i gjennomsnitt hvert tiår. Frankrike deltok i Algerie-krigen på 1950- og 60-tallet og ble rammet av vold etter statskuppet i Iran på slutten av 1970-tallet, under den israelsk-arabiske konflikten på 1980-tallet, under borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet, under USAS krig mot Al Qaida på 2000-tallet og i forbindelse med kampen mot IS på 2010-tallet. Alle husker terrorangrepene i Paris i november 2015 eller i Nice i juli 2016. Krigen mellom Israel og palestinerne dukker også opp med jevne mellomrom. Den andre intifada i perioden 2000-2005, samt utbruddene i 2008-2009, 2014 og 2021, polariserte opinionen og forårsaket voldsepisoder. Hver gang blusset antisemittismen opp. Den oppstår ikke i et vakuum, men i et kontinuum der antisemitter fra ytre venstre, ytre høyre og radikale islamister, utnytter eksterne konflikter til å mele sin egen kake.

Terrorangrepet mot Israel 7. oktober var Frankrikes verste terrorepisode siden attentatet i Nice 14. juli 2016, som drepte 86 personer og såret 500. Da Hamas angrep Israel 7. oktober, mistet 40 franske statsborgere livet, mens åtte ble tatt som gisler. Fire ble løslatt. Sist gang franske statsborgere med jødisk bakgrunn ble myrdet var i januar 2015 under et gisseldrama ved det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris, hvor fire personer ble drept og ni andre skadd. For ikke å snakke om det bestialske drapet på tre barn ved en jødisk skole i Toulouse i mars 2012. Antall antisemittiske hendelser, som allerede lå høyt før 7. oktober, steg raskt etter det. Over 1500 hendelser inntraff på fem uker, mot 436 i 2022 og 589 i 2021. I 2022 handlet 10 prosent av alle hendelser om fysisk vold. I år strekker de seg fra fysiske angrep til trusler mot jøder og jødiske virksomheter, skade på jødisk eiendom, hatpost og netthets. Flere land opplever lignende tilfeller. Norske statsborgere med jødisk bakgrunn utsettes også for trusler og trakassering.

Trusler, trakassering og vold rammer også statsborgere med muslimsk bakgrunn. I begynnelsen av november 2023 utrykte den store moskeen i Paris bekymring for fremveksten av hatefulle ytringer mot muslimer og oppfordret franske myndigheter til handling. 7. oktober skapte ikke antimuslimske holdninger. Det forsterker eksisterende ytringer som forfektes på høyresiden og det ytre høyre. De to siste islamistiske terrorangrep i landet, det ene på en videregående skole i Arras 13. oktober, der en lærer ble drept og to personer ble alvorlig skadd og det andre i Paris 3. desember, der en tysk-filippinsk turist ble drept og to andre personer ble skadet, kaster bensin på en betent debatt om innvandring og islam. En slik debatt, sammen med krigen mellom Israel og Hamas og flere terrorhendelser, legger press på fransk sekularisme. Ifølge det franske innenriksdepartementet ble 1762 jøder, 564 kristne og 131 muslimer utsatt for episoder med eller uten vold pga. sin religion i 2023.

En komplisert innenrikspolitisk situasjon i Frankrike tvinger president Emmanuel Macron til et balansespill i krigen mellom Israel og Hamas. Feil dosering mellom støtten til et Israel som ble hardt rammet av terrorisme og til et palestinsk folk som usettes for uutholdelige lidelser, kan få ringvirkninger hjemme. Den kan medføre kritikk, uro eller vold og kan styrke ytterflankene i fransk politikk. Frykten for slike «kollaterale skader» kan ikke minst føre til utenrikspolitisk lammelse. Frankrike hadde reell innflytelse i Midtøsten frem til president Jacques Chirac gikk av i 2007. Flere husker det franske «nei» til USAs invasjon av Irak i 2003, som gjorde Frankrike populært i den arabiske verden og upopulært i USA. Fransk Midtøsten-politikk var tuftet på tette forbindelser til arabiske land, en kritisk holdning til Israel i Palestina-spørsmålet og gjentatt støtte til en tostatsløsning. Etter Chirac ble Frankrike i likhet med andre land mindre opptatt av palestinernes skjebne og fikk mindre å si om Midtøsten. President Nicolas Sarkozys krig i Libya i 2011 var en katastrofe for Midtøsten og Vest-Afrika. Frem til terrorangrepet 7. oktober skilte Macron seg ikke spesielt ut i Palestina-spørsmålet. Han kompenserte en slik moderasjon med å gi ubetinget støtte til Israels rett til gjengjeldelse mot Hamas etter at israelerne ble rammet av terror.

Det vakte oppsikt. I et konfidensielt notat beklaget et titalls franske diplomater som er utstasjonerte i Midtøsten det de kalte en «pro-israelsk skjevhet.» Ifølge dem brøt Macrons uvilkårlige støtte til Israel da han reiste dit 24. oktober – og påfølgende invitasjon til å reaktivere den militære koalisjonen som beseiret den islamistiske staten i 2017 – med en balansert Midtøsten-politikk som gjorde det mulig å snakke med alle parter. Slikt oppstyr fra et ellers disiplinert diplomatkorps er sjeldent. Advarselen ble hørt i Elysée-palasset. På sin Midtøsten-tur i slutten av oktober var Macron den eneste vestlige statsleder som fikk snakke med den politiske ledelsen i Israel, Vestbredden, Jordan og Egypt. Kort tid senere oppfordret han til en våpenhvile på Gazastripen og forlangte at Israel opphørte bombingen av Gaza, som drepte «spedbarn og kvinner». Vekslingen mellom ubetinget støtte til Israels selvforsvar og en militær storkoalisjon mot Hamas på den ene siden og til våpenhvile og en tostatsløsning på den andre, skapte usikkerhet utad om franske motiver, men er tradisjonstro. Det er også prisen for å unngå at kaoset i Midtøsten ikke rammer Frankrike mer enn nødvendig frem til landet huser sommer-OL for første gang på 100 år i juli-august 2024.