Terrorist og Aznavour-fan i retten i Frankrike

Nemmouche (39) er allerede dømt til livsvarig fengsel for terrorangrepet mot det jødiske museet i Brussel i 2014, der fire ble drept. Denne gangen gjelder tiltalen «bortføringen og forfølgelsen av humanitære hjelpearbeidere og journalister, deriblant fire franskmenn, holdt som gisler og torturert i Syria i 2013». 

Fire andre jihadister er tiltalt for det samme. De var «kolleger» av de beryktede, såkalte, Beatles som ikke nølte med å kappe hodet av den amerikanske journalisten James Foley og åtte andre gisler. Edouard Elias, en av de fire franske som til slutt ble frigitt, beskriver IS-fengslet i et gammelt øyesykehus i Aleppo som et totalitært univers.

«Det var virkelig som en konsentrasjonsleir, i en mye større skala enn jeg noen gang hadde opplevd. Vi snakker om 300 mennesker i celler på 40 m², massegraver, summariske henrettelser. Det var et absolutt skrekkvelde. Disse fengslene er rene slaktehus,» vitnet han i retten. Etterforskningen av saken har tatt ti år.

Verdifulle

Å ta gisler hadde flere hensikter. En var å tjene penger, for de kunne eventuelt selges videre til høystbydende. Men slik de franske journalistene beskriver opplevelsene sine i retten nå virker det som ren og skjær grusomhet. Det var verst for de syriske fangene.

«Det jeg nå skal beskrive, er bare en dråpe i havet av overgrep som jeg har sett begått mot alle de syriske fangene», advarte reporter Nicolas Hénin. «Syrerne ble utsatt for ubegrenset vold sammenlignet med oss, fordi de ikke hadde noen verdi i fangevokternes øyne», insisterte hans kollega Didier François.

Én etter én forteller i alt elleve vitner om hva de ble utsatt for i ti måneder. Uten patos, men med grufulle detaljer. «Jeg ser kirurgiske instrumenter, og jeg kjenner en forferdelig lukt av formaldehyd. De lar meg ligge bundet i en halvtime ... Men de kommer ikke til å gjøre noe med meg, det er bare kondisjonering, fortalte Hénin. «Deretter ble han bundet fast til en stol for å bli avhørt, men innså snart at ‘de ikke var interessert i sannheten’». Så ble føttene hans plassert i en slags tvangstrøye. «Og så slo de meg på fotsålene, dusinvis og dusinvis av ganger. Og det fortsatte og fortsatte og fortsatte...»

Danske Daniel Rye Ottosen har også vitnet. Ifølge hans franske kolleger fikk han gjennomgå aller mest. Han ble hengende i armene i en korridor i 24 timer. Den tidligere gymnasten klarte å svinge seg fra venstre til høyre, vikle beinet rundt et bordbein og dra det under seg for å komme seg opp, og deretter legge kjettingen som holdt håndleddene hans rundt halsen.

Ville dø

«Jeg følte en enorm lettelse, en slags indre fred. Jeg sa til meg selv: ‘Nå har jeg kontroll, jeg kan stoppe alt’. Jeg tenkte på familien min, kjæresten min; jeg sa til meg selv at jeg aldri ville få barn, men de ville i hvert fall ikke få se en video av meg med strupen skåret over.» Gleden ble kortvarig. Torturistene kom tilbake.

De andre gislene syns så synd på ham at de ga ham biter av sine egne magre rasjoner. Amerikanske Kayla Mueller ble arrestert sammen med sin venn. Han ba henne sverge på at de var gift. Det klarte hun ikke, og endte som sexslave for IS-sjefen selv, Abu Bakr al-Baghadi.

Hun er det de andre vitnene kaller et av spøkelsene i rettssaken. Alle de overlevende hjemsøkes fortsatt av de «konstante skrikene» fra arabiske fanger som ble torturert til døde, utsatt for elektrosjokk, truet med å bli kastrert, kvalt med sekker i kjelleren på sykehuset i Aleppo … «Vi hørte stadig skrikene fra syriske fanger som var i ferd med å dø. Man kunne hele tiden høre skrikene fra syriske fanger som døde. Det var ensystematisk nedslakting. Noen fikk strupen skåret over på dørstokken min, og jeg kunne se blodet flyte", husker fotografen Edouard Elias.

De er hundre prosent sikre på at han de kalte Abu Amar var Nemmouche. Nicolas Hénin kjente ham igjen på et bilde og de andre på stemmen og kroppsspråket. Men da turen kom til ham, nektet han. Han vedgikk uten problemer å ha vært jihadist, men ikke fangevokter. Han dro ikke til Syria for å «dele ut hermetikkbokser», men for å kjempe. Han skal ha havnet i IS ved en tilfeldighet. En av Beatles, Alexanda Kotey, har også kjent ham igjen, men det fnyser han av. Noen ganger, som for angrepet mot det jødiske museet i Brussel, sier han det er «hemmeligstemplet». Det fins ikke snev av anger hos han som ofte sang sanger av Charles Aznavour i kjellerne i Aleppo.

Siterer Stoltenberg

Den viktige rettssaken får ikke den omtalen den fortjener i mediene, bortsett fra her i Frankrike der de fire franske journalistene er kjente. Men i rettssalen sitter også foreldrene til Kayla Mueller og de andre vestlige gislene og følger nøye med. Nemmouche er som nevnt allerede dømt til livsvarig fengsel i Belgia, så utfallet for hans del blir at han aldri slipper ut. De andre fire tiltalte får nok også livsvarig. For ofrene er det også en «livsvarig straff» å skulle leve videre med det de har opplevd.

I et brev til gisseltakerne i Le Monde siterer Nicolas Hénin Jens Stoltenberg etter 22. juli: «Vi må aldri gi opp våre verdier. Vi må vise at vårt åpne samfunn kan bestå denne prøven. At svaret på vold er mer demokrati. Mer medmenneskelighet. Men aldri naivitet. Dere har tapt, sier han til dem.