For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
JEAN-MARIE LE PEN (1928–2025)
Denne utrolige scenen fant sted på Place de la République i Paris noen timer etter at det ble kjent at den 96 år gamle stifteren av Nasjonal Front var død. Uten å inneha noen form for makt noen gang har han preget fransk politikk i et halvt århundre. «Republikkens uhyre», skrev ukemagasinet l’Express.
I tillegg til datteren Marine, som overtok butikken og skjøv ham ut i 2015, har han også fått arvinger internasjonalt. Nigel Farage i Storbritannia, Viktor Orban i Ungarn, ja, selv en snart påtroppende amerikansk president har latt seg inspirere av den godeste Le Pen. Han tillot seg til og med å gratulere det norske Fremskrittspartiet i 1997 – noe de tok avstand fra.
Hvem var han? Etter farens død på grunn av en eksplosjon om bord på fiskeskøyta i Bretagne i 1942 ble han «nasjonens elev», det vil si ivaretatt av staten, 14 år gammel. Han var god på skolen, særlig i fransk og latin.
Men det var soldat han ville bli da han var stor. Fallskjermjeger i Indokina og Algerie. Der ble han senere tiltalt for tortur. Et av ofrene, Ahmed Moulay, døde etter å ha blitt torturert i flere timer foran øynene på familien under Le Pens ledelse. Han glemte igjen kniven, merket med hans navn, etterpå. Men han ble aldri dømt for dette.
Derimot ble han dømt, og noen ganger frikjent, for antisemittiske og rasistiske ytringer flere ganger. Den mest kjente er da han kvalifiserte gasskamrene for en «detalj» i historien om andre verdenskrig.
Før det hadde han stiftet og bygd opp partiet Nasjonal Front fra et ubetydelig mikroparti langt, langt til høyre til å oppnå en gruppe på 35 folkevalgte i nasjonalforsamlingen i 1986, da Mitterrand innførte delvis proporsjonelle valg.
Han stilte i hele fem presidentvalg – uten egentlig å ville vinne. I 2002 kom han likevel til annen valgrunde mot Jacques Chirac, med 17,8 prosent av stemmene. Et politisk jordskjelv. Da ble den før nevnte Place de la République svart av folk som demonstrerte mot ham, og Chirac vant med mer enn 82 prosent takket være en såkalt «republikansk front».
Le Pens suksess skyldes mye hans eksepsjonelle talegaver, som datteren Marine har arvet mye av. Samt en reell politisk teft. Før noen andre satte han innvandring i fokus, noen ganger med konspirasjonsargumenter. Han klarte også å lokke arbeiderklassens velgere over til seg, med løfter som «Frankrike først» – ikke ulikt Trumps «Make America great again» og «America first».
Hans brautende temperament tok en rekke ganger overhånd, som da han uten å ha blitt invitert av datteren inntok scenen under partiets tradisjonelle feiring av Jeanne d’Arc. Han nektet rett og slett å innse at hans tid var over. Hun gikk så langt som å sette kjettinger på partihovedkvarteret så han ikke skulle komme inn.
Men forsoningens tid kom til slutt. Han var stolt over Marine, og fikk også gleden av å se barnebarnet Marion følge i hans fotspor. Dynastiet var reddet.
Selv hans motstandere må innrømme at han har vært en bauta i fransk politikk i alle disse årene. Man måtte forholde seg til ham. «Når jeg dør, blir jeg en flott fyr», sa han selv. «Vi liker de døde i Frankrike. Ønsket eller plikten til å gi opp når kampen er over. Den umulige tilgivelsen som en mulig slutt.»
Med sin død klarte han å overskygge minnemarkeringene etter terrorangrepet på Charlie Hebdo. Tegnerne kommer ganske sikkert til å ta igjen i neste nummer. Jean-Marie Le Pen får ingen ufortjent heder, og heller ingen begravelse på statens regning.