Pensjonsreform i Frankrike: Kampen om det uforanderlige landet

«Hvordan kan noen styre et land med 246 forskjellige oster?» skal Charles de Gaulle ha uttalt. Det samme lurer nok Emmanuel Macron på, for ikke å snakke om alle presidentene som har vært mellom de to. Landet er krevende å styre og nær sagt umulig å reformere.

Den franske regjeringen befinner seg om dagen i en delikat situasjon. Macrons parti, nylig omdøpt til Renaissance, og deres regjeringspartnere mangler flertall i nasjonalforsamlingen etter valget i 2022. Regjeringen er derfor avhengig av støtte fra det konservative partiet, Les Républicains, for å gjennomføre en lenge varslet pensjonsreform. Reformen har som mål å få flere i arbeid og å redusere offentlige utgifter, dette skal gjøres ved å heve minimumsalderen for pensjon fra 62 til 64 år. Utfordringen i nasjonalforsamlingen er at representanter, både i regjeringskoalisjonen og Les Républicains, kan komme til å stemme mot den foreslåtte pensjonsreformen.

I tillegg er demonstrasjonene mot reformen store, til tross for at denne politikken har flertall i nasjonalforsamlingen, gjennom det konservative partiet. Regjeringen burde uansett ha verktøyene tilgjengelig for å gjennomføre reformen hvis de ikke får nok stemmer i nasjonalforsamlingen. De kan stille kabinettspørsmål, etter artikkel 49.3 i grunnloven. Det vil i så fall bli den ellevte gangen regjeringen gjør dette på under ett år.

Demonstrasjoner er helt normalt i Frankrike når endringer skal skje, men demonstrasjonene mot denne reformen har vært de største siden 2010, da daværende president Nicolas Sarkozy hevet pensjonsalderen fra 60 til 62. Antallet som gikk ut i gatene bikket millionen den gangen også, men Sarkozy sto i det, og reformen ble gjennomført.

Dette er kjernen ved problemet i Frankrike: en dypt forankret konservatisme, som motsetter seg endringer. Immobilisme kalles denne politiske kulturen i Frankrike. Den kjennetegnes av en iboende dyp skepsis i befolkningen, partier som ikke ønsker brede forlik og skarpe interessemotsetninger. De franske fagforeningene spiller også en viktig rolle, de er i dag et stort hinder for nødvendige endringer.

De franske fagforeningene har, til forskjell fra fagbevegelsen i andre europeiske land, liten dialog med myndighetene i forkant av beslutningstakingen. I tillegg er fagforeningene langt mer radikale, og mer fragmentert enn ellers i Europa. Fremfor det siviliserte trepartssamarbeidet som har tjent de nordiske landene godt, er det storstilte streiker som er normalen i Frankrike. Dette hindrer at kompromisser finner sted, i tillegg er det svært dyrt for den franske økonomien.

Problemet er ikke demonstrasjonene i seg selv, det er tross alt en demokratisk rettighet å demonstrere. Problemet er politikere som skrinlegger viktige reformer i møte med motstand. Den tause majoriteten taper ofte når politikerne bøyer av for en støyende minoritet. De franske fagforeningene er svake, med svært få medlemmer: Mindre enn åtte prosent av befolkningen er med i en fagforening. Dette er den laveste dekningsgraden i Europa.

Ingen fikk kjenne på den franske mentaliteten mer enn tidligere president Jacques Chirac. Chirac skulle reformere Frankrike. Han endte imidlertid opp med å bli starten på slutten for store franske reformer. Han endte opp med å nærmest gi avkall på sitt eget politiske prosjekt, og konkluderte med at Frankrike ikke var «reformerbart».

Regjeringen under Chirac, ledet av Alain Juppé, skulle implementere reformprogrammet Plan Juppé i 1995. Målet var å få bukt med offentlige utgifter, som hadde økt kraftig under sosialisten Francois Mitterand. Streik og demonstrasjoner mot reformene paralyserte det franske samfunnet i om lag tre uker, demonstrasjonene var de største siden studentopprøret i 1968, som var store og varte i nærmere to måneder. Hendelsene i 1968 var starten på slutten for giganten Charles de Gaulles presidentgjerning.

Juppé og Chirac skrotet reformplanene, noe som skulle åpne døren for at fagforeningene, gjennom demonstrasjoner, og arbeidere, gjennom lange streiker, kunne få viljen sin, på bekostning av flertallets vilje. Chirac endte flere ganger opp med å blokkere vedtak fra nasjonalforsamlingen i frykt for sosial uro. Den den nye normalen var etablert: folk tok til gatene; myndighetene ga etter.

Etterfølgeren Sarkozy fikk kun én periode som president, og også hans reformer kom til kort. De ble stort sett ikke gjennomført, til tross for at han prøvde ekstremt hardt. Hans presidentgjerning blir ofte beskrevet som bortkastet tid. Likevel greide han å holde det han lovte, da han fikk gjennom sin pensjonsreform, til tross for en storstilt ni dager lang streik. Dette var et såkalt Thatcher-øyeblikk: nemlig å stå imot et nesten uutholdelig press for å få gjennom reformer.

Også under Hollande, Macrons forgjenger og president fra sosialistpartiet, var det stor motstand mot det som ble oppfattet som en næringsvennlig politikk. Det mente mange var stikk i strid med det han lovet i valgkampen. Å lykkes som president i Frankrike er en vanskelig oppgave, skjebnen kan best beskrives som damned if you do, damned if you don´t.

Frankrike brakte verden opplysningstiden, men har med tiden blitt en skeptisk nasjon. Dette er arven fra det som etter hvert ble en lang rekke revolusjoner og statskupp: Skepsis mot store endringer, og mot den politiske eliten. I tillegg til et folk som ikke er redd for å gjøre opprør.

Å være melankolsk er en viktig del av den franske identiteten, «Melankoli er gleden ved å være trist», skrev Victor Hugo. Ikke bare er det en dyp skepsis mot endringer i samfunnet, men det er nytteløst å forsøke å overtale noen om hvorvidt en endring er god eller ikke. Landet mangler en borgerlig offentlighet, også i det som er blitt en fragmentert og fastlåst nasjonalforsamling. Regjeringen balanserer på en knivsegg mellom ytterpunkter fra både høyre- og venstresiden i rekordsterke posisjoner.

Det er heller ikke til å stikke under stol at Frankrike er nødt til å få bukt med de økende offentlige utgiftene. Franskmennene har et stort offentlig tilbud, landet bruker en større andel av BNP på dette enn vi gjør i Norge. 35-timers arbeidsuke, høy beskyttelse av arbeidstakere på bekostning av arbeidsgiver og de som er utenfor arbeidsmarkedet og gode pensjonsordninger, er sentrale deler av dette. Samtidig har landet en høy, økende gjeld, særlig etter pandemien. Og om vi skal sammenligne med Norge: De har ikke et oljefond i ryggen. Landet er derfor nødt til å prioritere, denne pensjonsreformen er et skritt i riktig retning.

Macron har allerede hatt flere Thatcher-øyeblikk i møte med protestbevegelser. Både ved tidligere reformer, under pandemiens verste tiltaksstunder og i møte med de gule vestene. Det er avgjørende at han ikke mister motet til å handle, slik Chirac gjorde, om nødvendige endringer skal skje.

«Vi bor i et land som er ufattelig konservativt, det er ikke populært å få til endringer her», konkluderte en kapitulert Chirac. Det er på lang vei riktig, men Sarkozy motbeviste at landet er uforanderlig. Macrons viktigste oppgave, frem mot 2027, er å knuse denne myten og revitalisere det franske samfunnet.