Når det franske blodet bruser

Første omgang av valget president Macron har kastet Frankrike på hodet ut i finner sted søndag. Alt tyder på at Marine Le Pens parti Nasjonal samling (RN på fransk), hjulpet av noen høyreutbrytere, fortsetter å fosse frem. Fulgt av en splittet venstreside og noen macronister. Det endelige utfallet 7. juli er fortsatt uvisst. Men Frankrike kan våkne opp med en nærmest umulig parlamentarisk situasjon, et politisk kaos og barrikader i gatene.

Hver dag siden Macrons pokerutspill har ført republikken lenger ut i hengemyra. En 12 år gammel jente er blitt offer for en grusom voldtekt av tre jevngamle – fordi hun var jøde. I Rouen måtte ordføreren gripe inn for å stanse en kveldstilstelning på en bar med mottoet «Ausländer raus» – på tysk. Selv skuespilleren Mathieu Kassovitz, helten i serien Le Bureau, er redd. «Jeg har alltid ventet litt på at RN skulle komme til makten, for å se hvordan franskmennene egentlig reagerer. Er vi virkelig menneskerettighetenes land, eller har vi blitt noe annet?» spør han. Noen mente han dermed ønsket at RN skulle få makten, men det var helt feil.

Men han har rett i at Frankrike har blitt noe annet – uten hemninger. Folk slipper seg helt løs. I en reportasje fra den lille byen Montargis ble en sort sykepleier bedt av sin RN-nabo om å «gå tilbake til hundehuset sitt». Dette vakte oppsikt og ble anmeldt, men sier alt om forholdene. Rasismen og antisemittismen blomstrer. Man hører dårlig skjulte krenkende bemerkninger overalt.

Hvor kommer de fra? Det har bygd seg opp et sinne over lengre tid. Nesten én av to franskmenn føler at de tilhører et Frankrike som er sint og anti-establishment (45 prosent, +9 prosentpoeng på ett år), Følelsen av at landet er i tilbakegang har økt kraftig (82 prosent, +7 prosentpoeng). Franskmennene føler at de lever i et voldelig samfunn (91 prosent, +2 prosentpoeng), en vold som de mener bare øker (88 prosent). Helt siden De gule vestene har de følt at republikken ikke ivaretar dem. Alle goder tilfaller eliten. Og siden de nå vet at RN har vind i seilene, ser de ingen grunn til ikke å slippe dem til i maktens korridorer.

Men hvis så skjer kommer det ikke til å gå fredelig for seg. Det vil bli dyp uro med streiker og demonstrasjoner, ja, Macron selv spår til og med en borgerkrig. RN, med sin unge statsministerkandidat Jordan Bardella, har ingen styringserfaring. Og det politiske samboerskapet med nettopp Macron som da vil oppstå, blir ingen dans på roser. I stedet for ro og orden, som mange RN-velgere tror de vil få, kan det bli stikk motsatt.

Marine Le Pen hevder at det fins én vei ut av uføret: Macron må gå av. Hun ønsker en «avklaring». «Jeg ber ikke Emmanuel Macron om å gå av», sier hun, «Jeg bare konstaterer at når det er politisk stillstand, når det er en politisk krise, finnes det tre muligheter: En omrokkering (av regjeringen), oppløsning eller presidentens avgang.(…) Den eneste veien ut av en politisk krise er at presidenten går av.»

Macron svarer henne i et brev til franskmennene. Han kommer ikke til å gå av, og han hevder stadig at dette var riktig. Han oppfordrer velgerne til å stemme på hans kandidater. Men de er rasende over at han nok en gang blander seg inn og trolig bare gjør vondt verre for dem.

Midt i dette kaoset skal Jakob Ingebrigtsen og de andre norske OL-håpene konkurrere. Og da ser vi bort fra den overhengende terrortrusselen, som er så sterk at selv USA advarer. Men OL blir sikkert ikke avlyst. Som Avery Brundage sa i München i 1972 etter at 11 israelske deltakere og en tysk politimann var blitt drept av Svart september: «The show must go on.»