Pensjonsseier med bismak for Macron

Den mye omtalte pensjonsreformen i Frankrike, som skal heve minimumsalderen på pensjon fra 62 til 64 år, ble endelig vedtatt av både senatet og nasjonalforsamlingen. Forslaget vant avstemningen i senatet uten problemer, regjeringen ønsket ikke å risikere å tape en avstemning i nasjonalforsamlingen, der det hadde vært usikkerhet om oppslutningen til regjeringen. Statsminister Élisabeth Borne valgte derfor å presse reformen gjennom.

Regjeringen benyttet seg av artikkel 49.3 i grunnloven, som gjør det mulig å vedta lovforslag uten at de folkevalgte stemmer over det. At regjeringen valgte denne veien, var ikke helt uventet.

Reformen, som er en viktig del av Macrons politiske prosjekt i inneværende periode, er dermed vedtatt. Mange franskmenn må belage seg på å jobbe lenger gjennom livet. De har selvfølgelig mulighet til å jobbe lenger enn minimumsalderen. Og da med en bedre pensjon. Franskmennene har nemlig et opptjeningssystem for egen pensjon, som ligner det systemet Jens Stoltenbergs regjering innførte her i Norge, gjennom pensjonsreformen.

En gjennomsnittlig fransk arbeider pensjonerer seg når vedkommende er 63 år. Samtidig er også forventet levealder for franskmenn langt høyere i dag enn den var da pensjonsalderen ble senket til 60 år på 1980-tallet. Pensjonsalderen er tre år lavere enn den var i 1981, men forventet levealder har økt med 10 år i mellomtiden.

Reformen er med andre ord ikke så dramatisk og omveltende som motstanderne skal ha det til.

Både Stoltenbergs og Macrons pensjonsreformer er nødvendige. Arbeid er en viktig del av samfunnskontrakten, og vi må finne oss i å stå lenger i arbeid om vi skal opprettholde standarden på velferden vår. Få land har høyere offentlige utgifter enn Frankrike. Landet bruker 13 prosent av BNP på pensjon, kun Hellas bruker mer penger (av BNP) på denne posten. Det er nesten det dobbelte av hva vi i Norge bruker.

Demografien er heller ikke på Frankrikes side. Hver fjerde innbygger i Frankrike har fylt 60 år, og innen 2040 vil dette øke. Da vil hver tredje franskmann være over 60 år. Eldrebølgen kommer og den vil, i Frankrike, som i alle andre land, være rådyr.

Macron kalte sin økonomiske politikk «seriøs og ansvarlig» i fjorårets valgkamp, med et mål om å kutte i offentlige utgifter. Pensjonsreformen innfrir på dette løftet.

Likevel har reformen vært upopulær blant mange. Protestene og streikene de siste ukene har mobilisert store mengder mennesker, og har til tider paralysert viktige samfunnsoppgaver, som blant annet søppeltømmingen. Det har kostet å gjennomføre reformen, og nå går nok Macron og regjeringen fra en hodepine til mange flere. Hva Macron gjør videre kan være et potensielt minefelt.

Selv antydet han at det kan være aktuelt å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg. Dette vil gi ny legitimitet til nasjonalforsamlingen, som siden valget i fjor vår har fremstått dysfunksjonelt. Samtidig vil nok dette svekke det parlamentariske grunnlaget for Macrons parti, og han vil risikere et såkalt samboerskap, som innebærer å dele makten med en regjering som er i opposisjon til presidenten.

Om dette skulle skje, vil ikke Macron ha store muligheter for å gjøre lignende endringer frem mot 2027. Å utnevne en ny statsminister vil være et trekk med langt lavere risiko, men vil trolig ha liten effekt. Det kan roe gemyttene noe, og vil være bedre enn å ikke gjøre noe som helst.

Det er ikke bare-bare å gjøre viktige, men upopulære endringer. Populariteten til presidenten har fått et skudd for baugen. Hans neste trekk blir avgjørende for handlingsrommet hans de neste årene.