Heia Frankrike

«Ja, heia Frankrike. Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle si det», sier Stéphanie, en venninne av meg. Hun er overhodet ingen fotballfan, men politisk engasjert på venstresiden. Under valgkampen fikk hun hatmeldinger klistret på frontruta på bilen sin. I går kunne hun, som resten av Frankrike og Europa trekke et lettelsens sukk. Marine Le Pens parti Nasjonal samling (RN) gikk på en solid smell og havnet på tredjeplass. Venstresidens nye allianse Folkefronten vant valget og får flest mandater i den nye nasjonalforsamlingen (182), fulgt av Macrons sentrumspartier (168) og RN med allierte (143).

MEN. Ingen av blokkene har rent flertall (289). Det betyr at det ikke blir enkelt å danne regjering, og enda verre å få gjennom budsjettet (i september) og/eller nye lover. Og president Macron, som etter egne ord «kastet en håndgranat» inn i smørja for å oppnå en «klargjøring» blir sittende i tre år til. Som flere kommentatorer påpekte søndag kveld blir håndgranaten fremdeles liggende under bordet, for det kom ingen klargjøring. Bortsett fra at franskmennene for fjerde gang har takket nei til RN.

Det er takket være valgsystemet her og først og fremst den såkalte «republikanske fronten», det vil si en allianse mellom partiene der den dårligst plasserte kandidaten i første valgomgang trekker seg for å unngå at RNs kandidat vinner. For RN hadde klart flest velgere, 8,8 millioner, mot Folkefrontens 7. Det betyr at det nå sitter svært mange misfornøyde, rasende velgere rundt om som er enda mer frustrert enn før. «Partiet sto på dørstokken til makten og hadde vunnet de to siste valgene med stor margin, men ved å samle sine stemmer mot det, til tross for sine meningsforskjeller, sa det franske folket, som møtte opp i hopetall, klart nei til det», skriver avisen Le Figaro på lederplass.

Så hva nå, lille land? Eller nei, lite er det absolutt ikke, og hva som skjer nå får betydning langt utover republikkens grenser. Vil systemet tåle den nye situasjonen? Partilederne vedgikk allerede i går kveld at de blir nødt til å samarbeide mer. Dialog! For en gangs skyld. Og tenk, så vil de få en minoritetsregjering, som vi kjenner så godt i Norge. Den vil bli nødt til politisk sambo med presidenten og å forhandle så å si fra dag til dag. Det er for så vidt ikke nytt i fransk historie, men da må vi helt tilbake til den fjerde republikken (1946-58), som endte med at de Gaulle tok over og grunnla dagens femte republikk. Den synger trolig nå på det siste verset, men vi får la Frankrike ta en ting av gangen.

I første omgang vil det etter alt å dømme bli «business as usual» i noen uker til, så OL kan gå av stabelen uten problemer. Emmanuel Macron, som nå er på NATO-møte i USA, kommer trolig til å la regjeringen fortsette til situasjonen er mer avklart. Det er bra for ham at han kan berolige sine internasjonale kolleger, men han har selv tapt dette valget og vil bli svekket for resten av sin regjeringstid. Han må i hvert fall vente et år før han kan skrive ut nyvalg igjen.

Frankrike er også svekket, ikke minst økonomisk. Gjelden har vokst landet over hodet, ikke minst etter covid-krisen der staten bare øste penger ut over en lav sko. Hele – og viktige – deler av samfunnet fungerer dårlig, som skolesystemet og helsevesenet. Altfor mange føler seg forbigått. Det gjelder særlig RNs velgere. «Den sosiale heisen er ute av drift», sier økonomen Philippe Aghion. I løpet av de siste tiårene har mange landsbyer måttet legge ned postkontor og matbutikker, og i mange små og mellomstore byer har en del helsetjenester blitt utilgjengelige, for eksempel fødeavdelingene. Det førte til krisen med De gule vestene. Kan vi komme til å se et nytt opprør? Svaret er ja. Frankrike er et opprørsk land. Og – igjen – 8 millioner velgere er enda mer rasende enn før. Inntil videre har valgresultatet gitt et helt nytt politisk lappeteppe. Det må en nennsom hånd til for å sy det sammen igjen for å få det til å fungere. Foreløpig forholder han som holder nålen – Macron – seg helt taus.