En ny kald krig gir ingen varig fred

Krigen i Ukraina er i ferd med å bryte ned den siste rest av respekt og tillit mellom vestlige demokratier og russisk autokrati. La oss likevel bevare et lite håp. Et håp om at de utilgivelige overgrep som begås mot det ukrainske folk ikke bringer Europa og verden tilbake til den kalde krigs dystopiske fredslogikk.

Helt siden Berlinmurens fall i 1989 har de vestlige demokratiers verdier og ideologier ikke bare vært en katalysator for humanisme og frihet, men også selve drivkraften for Øst-Europa og til dels Russland, i deres forsiktige søken etter alternativer til eget autokratisk tankegods. Og på tross av den geopolitiske katastrofe Russland mente inntraff i begynnelsen av 90-årene, skjedde omveltningen uten bruk av den kalde krigs forkvaklede fredslogikk.

La oss derfor håpe at fredelig sameksistens mellom Russland og Vesten igjen kan bli mer en realitet enn et naivt ønske. La oss også håpe at våre politiske lederer fremdeles kan finne veien til fred gjennom andre virkemidler enn avskrekkende militær slagkraft.

At den kalde krigs logikk og militære virkemidler igjen skal bli en betingelse for fred i Europa er i seg selv forstemmende, men kanskje en kjensgjerning vi må tåle å leve med i en tid framover. For de av oss som har opplevd Cubakrisen og Vietnamkrigen, vet utmerket godt hvordan stormaktene brukte hverandres våpenmakt, både til å true, skremme og advare hverandre om konsekvensene av en varm krig. Redselen for ragnaroket, og bruk av stedfortredere i kamphandlinger, førte utrolig nok partene til forhandlingsbordene, og vi oppnådde en slags kald-krigs-fred.

Selv om den kalde krigs logikk skulle gjenoppstå, må vi ikke helt miste motet. Fred kun oppnådd gjennom en gjensidig akseptert terrorbalanse er og blir en primitiv utgang på enhver sikkerhetspolitiske krise. Sett med 2020-tallets øyne burde et slikt begrep definitivt høre fortiden til. Derfor må vi som folk vise våre statsledere, både i øst og vest at vi – tross alt – har evnet å utvikle et mer bærekraftig grunnlag for fred og fordragelighet mellom blokker og nasjoner i dette årtusen, enn da den kalde krigs fredslogikk herjet på sitt verste.

Spørsmålet blir nå om økt opprustning for å vise styrke, er det eneste svar vi har på autokratiets brutale framferd. Er virkelig handlingsrommet for respons så snevert at vi ikke har annet å vise de brutale autokratier enn å advare om at verdens undergang er nær, hvis den røde streken mellom øst og vest igjen tråkkes over? Nei, slik må det ikke bli. Det er virkelig å håpe at de tiår vi tross alt har hatt med økt handel, forsoning, respekt og dialog med vår nabo i øst, ikke skal forsvinne. Det må kunne gå an å håpe på, at russiske politikere, med Putin i spissen, etter hvert forstår at militær intervensjon ikke under noen omstendigheter kan godtas av verdenssamfunnet som en legitim forlengelse av et lands sikkerhetspolitikk.

Dagens krig i Ukraina er grusom og skremmende på alle måter. Vi får gang på gang bekreftet, at sannheten er krigens første offer. Det er skremmende, ikke minst fordi det bekrefter hvilken negativ innvirkning feilinformasjon fra autokratiske ledere om krigens gang, kan ha på folkets lojalitet, tillit, deres forhold til hat, til kjærlighet og medmenneskelighet.

I alt det tragiske ligger et lite håp. Det lønnlige håpet om at sannheten alltid vil komme for en dag. Vi må derfor ikke falle for fristelsen til å reagere og handle for spontant, i verste fall på feil grunnlag. Det kan for eksempel være klokt å vente noen uker med å legge om hele forsvarskonseptet vårt, før vi har et sikkerhetspolitisk kart som ikke er i for stor bevegelse og endring. Opprustning må ikke bli den eneste vei til varig fred i Europa.

At enkelte land styres av autokrater uten de samme rettferdighets- og barmhjertighetsgener som de fleste andre mennesker er født med, har dessverre vist seg å få tragiske utfall for verdensfreden. Når vi nå skal se framover, mot en tid etter Ukraina-krigen, må vi legge til grunn at ønsket om fred stikker like dypt i et menneske, enten det er styrt av et autokratisk eller demokratisk lederskap. Selvsagt skal vi ikke godta at et folks ønske om fred manipuleres og ensrettes av de styrende autokrater, men våre hender må likevel strekkes ut, også mot de manipulerte, hvis vi skal kunne bygge opp det europeiske samkvemmet igjen, på et bredere folkelig grunnlag enn på NATO og EU.

Verden fortjener ikke at en ny kald krig skal få lov å styre det minimum av dialog som også under terrorbalansens svøpe må eksistere mellom stormaktene. Og mens tilliten og respekten for hverandre en tid sikkert vil være på et minimum statsledere og stormakter imellom, må det brede lag av folket i øst og vest forsøke å vise hverandre at de deler et felles mål om fred. Samkvem gjennom idrett og kultur bør det derfor ikke lukkes totalt for.

For en autokrat vil dessverre den kalde krigs logikk ofte være å foretrekke. Den gir autokraten en slags trygghetsfølelse – i den forstand at han nærmest kalkulerer med at hans demokratiske motpart vil forstå og respekterer den sikkerhetspolitiske tenkning som ligger autokratens ønske om fred – men da på autokratens betingelser

For en vestlig orientert demokratisk leder vil derfor møte med autokraten og hans sikkerhetspolitiske tenkesett alltid by på vanskelige dilemma. Skal han svare med det moralsk konfronterende: «øye for øye, tann for tann» når autokraten hevder det kan være legitimt med «begrensede militæroperasjoner» for å sikre freden og vår sikkerhet? Eller skal demokraten svare autokraten med den mer moralsk forsonende varianten: «snu det andre kinnet til» for å sikre freden – på de vestlige demokratiers premiss? I denne tragiske situasjonen som Ukraina og Europa nå befinner seg i, synes Vestens demokratier, forståelig nok, å helle til gjengjeldelsens moralske forankring, slik den er kjent fra Det gamle testamentet. Troen må vi uansett bevare – i alle fall på en fredelig utgang av krigens herjinger i Ukraina.