«Safe spaces» og to typer fred

Trenger sårbare personer beskyttelse og trygge steder der de kan delta og utfolde seg, uten å bli marginalisert? Eller fører et overdrevent fokus på trygget til en boble og lammer diskusjon og samfunnsutvikling? «Safe spaces» setter i sving sterke følelser, men ideen om at vi må velge mellom trygghet og handling er falsk. Å forstå dette haster.

Stadig oftere virker det likevel som om behovet for «trygghet» kan gnisse opp mot det jeg skal kalle behovet for «engasjement», med sistnevnte en henvisning til engasjement mellom ulike tilnærminger, ideer eller personer som kan oppfattes som fiendtlige. Mer enn én gang har jeg havnet i diskusjoner om dette. Temaet dukker ofte opp når vi planlegger arrangementer med Trava, et grasrotkollektiv jeg jobber med i St. Petersburg i Russland. De siste årene har vi gjennomført uformelle workshops, praksisfellesskap og forelesninger, der temaene er knyttet til aktivisme, utdannelse, politikk, kultur og sivilsamfunnsgrupper.

Et av målene våre er å skape en plattform for å håndtere sensitive temaer som kjønn, funksjonshemming eller vold i et samfunn som er i startfasen av å lære om hvordan man takler denne typen problemer offentlig. På et planleggingsmøte tidligere i år støtte vi på nøyaktig dette dilemmaet. En av organisatorene foreslo at vi burde unngå å snakke om visse temaer på en måte som kan «trigge» sårbare personer. En annen svarte at den begrensningen er altfor stor, og at noen deltagere trenger å diskutere kontroversielle temaer, selv om de ikke klarer å gjøre det på en sensitiv måte.