Fredelig krig

Det er den dagen igjen. Nobelprisene og bastarden økonomiprisen skal deles ut. Mest i Stockholm, men vi bryr oss mest om det som skjer i Tigerstaden. Atter i Universitetets aula, men dagen derpå.

Siden sist er en nobelprisvinners memoarer kommet ut, Obamas murstein av et første bind. Der har vi fått vite at Obama ikke skjønte hvorfor han hadde fått den.

Det er hverken så uvanlig at amerikanske presidenter blir (hevdet) nominert eller ender med å få prisen. Fire av dem har fått den. Carter er unntaket som fikk den som tidligere president, mens Theodore Roosevelt, Woodrow Wilson og Barack Obama alle fikk den mens de fortsatt satt i embedet.

Prisen for 1919 ble utsatt til 1920, og det er idag 100 år siden den ble utdelt. Den gikk til Woodrow Wilson for hans rolle som grunnlegger av Folkeforbundet, FNs forløper. Da prisen ble delt ut, var ikke fredsslutningen for første verdenskrig sluttført. Wilsons eget land, USA, ble ikke med på Folkeforbundet og de multilaterale fredsavtalene fordi Senatet takket nei. Derfor måtte det inngås separate fredsavtaler, og fredsavtaler med Tyskland, Østerrike og Ungarn ble inngått i august det påfølgende året – med ikrafttredelse først i november og desember.

Vi vet idag at fredsslutningen på sikt ikke ble vellykket. En ny brutal krig kom.

Men når noen nomineres til fredsprisen, utredes kandidatene, ihvertfall de mest aktuelle. Nobelinstituttet har egne konsulenter for dette. Konklusjonen i konsulentrapporten for Woodrow Wilson var at han ikke burde få prisen.

Nobels fredssenter skriver om tildelingen:

«Da Wilson ble foreslått til fredsprisen i 1920, var medlemmene av Nobelkomiteen sterkt uenige. Ett medlem truet med å trekke seg dersom Wilson fikk prisen. Det virket negativt at han ikke hadde klart å få med USA i det nye Folkeforbundet. I verdenspressen ble Wilson også anklaget for å ha sviktet sine idealer gjennom fredsavtalen i Versailles. Taperen Tyskland hadde fått altfor hard behandling. Det endte likevel med at Nobelkomiteen gav Wilson den utsatte prisen for 1919. Men Wilson var så sliten og syk at han ikke orket å reise til Oslo for å motta den.»

Statsminister Gunnar Knudsen ble sur da det ikke ble tildelt noen pris i 1919, og han la sin fulle tyngde på komitéen:

Jeg vet ingen levende person som bedre fortjener Nobelprisen enn De Forenede Staters præsident.

På den tiden var ikke komitéen like uavhengig som idag. Da het komitéen Det norske Stortings Nobelkomité. Frem til 1936 kunne sittende regjeringsmedlemmer sitte i komitéen, og frem til 1977, da komitéen også skiftet navn, kunne sittende stortingsrepresentanter sitte der.

Den kjente fredspriskritiker Fredrik Heffermehl har tidligere uttalt at prisen til Wilson var fortjent. Han har senere i en e-post til herværende skribent sagt at han er kommet til motsatt standpunkt om Wilson. Fredsprisene trenger en grundigere gjennomgang enn den de fikk i den første utgivelsen av Nobels vilje, uttalte han i samme omgang.

Woodrow Wilson tok USA inn i første verdenskrig med slagordet «gjør verden trygg for demokrati». Han eskalerte en krig. Var han da en «fredsförfäktare», slik Alfred Nobel hadde foreskrevet i sitt testamente?

Wilson er i stor grad roten til den amerikanske utenrikspolitiske ideologien om å skape demokratier med militærmakt. Det var en vesentlig del av grunnlaget for at en annen fredsprisvinner gikk til angrep på Libya med såkalt humanitær krigføring. Å «gjøre verden trygg for demokrati» med militærmakt har hatt varierende vellykkethet. Fredelig er det ihvertfall ikke.