Tusen takk, streitinger!

Juni er internasjonal pride-måned, der de av oss som har skeiv seksuell legning eller skeiv kjønnsidentitet markerer stolthet over den vi er. I sommer er det tjue år siden jeg som tjueåring var på mitt første pride-arrangement i Oslo. Jeg har om noen få dager vært åpen homo mer enn halve livet. Hadde noen fortalt meg for tjue år siden at homosaken skulle bli et spørsmål med konsensus i nesten hele det politiske og kulturelle Norge hadde jeg blitt glad og overrasket.

Det var ingen selvfølge at det skulle gå så bra for oss homofile. Det var sterke konservative krefter som kjempet mot oss. Jeg var ung homo i et samfunn der sosialkonservative maktpersoner prøvde å bruke staten som en slags moralistisk brekkstang mot homofile.

Den vanskelige homofilien

La oss begynne med de bondekonservative. I Senterpartiet blir landsmøtet i 2001 husket som den reneste orgien av homodiskusjoner. Et ørlite flertall sikret viktige vedtak som homoadopsjon. Valget i 2005 var kanskje det siste der homofobi fremdeles var salgsvare til velgerne, jeg kommer tilbake til dette valgåret litt senere. Ved dette valget snudde Senterpartiet i sin homopolitikk i retning mindre homovennlighet igjen. At partiet endte opp på riktig side i homosaken var ingen selvfølge.

Også i Høyre var også homofilien vanskelig. Dette på tross av at partiet, i likhet med Senterpartiet, hadde flere sentrale, homofile medlemmer. Noen åpne, og flere i skapet. Et mindretall i partiet brøt med partilinjen og stemte for partnerskapsloven i 1993 og ga loven flertall. Høyres flertall kjempet den gang for å forhindre den uhyrligheten det ville vært om homofile skulle få lov til å inngå forpliktende partnerskap.