Det alternative høyre

I europeiske flerparti-systemer, hvor valgordningen legger til rette for et bredere spekter av partier enn i USA og Storbritannia, har det de siste tiårene vært rom for et parti til høyre for det store konservative partiet.

Dette alternative høyre har riktignok ofte definert seg som noe annet, enten i sentrum eller ved å forkaste høyre-venstre-aksen. Carl I. Hagen har sagt at Frp ligger mellom AP og Høyre i flere tiår, og gjentok det i et intervju med Minerva på nyåret. Marine Le Pen sier det samme, og partiets slagord har i årevis vært: Ikke høyre eller venstre, men fransk. Også tyske AfD insisterer på at de er hverken høyre eller venstre.

Men selv om vi kan finne fellesstrekk med venstresiden på noen områder, særlig i støtte til en omfattende velferdsstat, og selv om en nasjonalistisk politikk også appellerer til grupper som tradisjonelt har stemt til venstre, særlig arbeiderklassen, dreier det seg i hovedsak om et høyrefenomen. Det blir veldig tydelig når slike partier skal søke samarbeidspartnere. Likevel er det til dels store forskjeller mellom disse partiene. De skyldes både nasjonale særtrekk, når de oppsto og når de vokste seg store nok til å få betydning.