Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?

I disse dager er det femti år siden den liberale økonomen og samfunnstenkeren Friedrich Hayek mottok Sveriges Riksbanks økonomipris til Alfred Nobels minne. Han delte prisen med den svenske økonomen Gunnar Myrdal, en sosialdemokratisk økonom med et ganske annet syn på både samfunn, økonomiske systemer og økonomisk politikk.

At to så forskjellige økonomer kunne dele nobelprisen i økonomi har i ettertid avstedkommet mang en munter kommentar. I virkeligheten skulle det vise seg å være et tidlig tegn på et mønster, som senere utdelinger av nobelprisen i økonomi over tid har bekreftet: Prisen er blitt stående som et testament over det internasjonale økonomifagets mangfold og pluralisme, så vel teoretisk som metodisk og empirisk. I parentes bemerket: I tydelig kontrast til den relativt trange korridoren som det norske økonomifaget har beveget seg gjennom, siden Ragnar Frischs storhetstid. Frisch delte for øvrig den aller første prisen i 1969 med nederlenderen Jan Tinbergen, to pionerer på utvikling av nasjonalregnskap og makroøkonomiske modeller. 

Vitenskapelige kunnskapsillusjoner 

Det er mange gode grunner til å minnes Hayeks nobelpris, helt uavhengig av egen ideologiske tilbøyelighet. En av dem er at han valgte å bruke både takketalen og sitt eget nobelprisforedrag, med tittelen The Pretence of Knowledge, til å advare mot falske vitenskapelige pretensjoner, fundert på overdrevne og urealistiske forestillinger om hva økonomer kan vite, under dekket av kvantitative metoder med matematisk presisjon.

Bak Hayeks velbegrunnede advarsler mot å la seg imponere av mange økonomers hang til overdrevne kunnskapspretensjoner finner vi dyptpløyende tanker om kunnskapsteori og økonomifagets natur. Dette tankegodset er for ettertiden blitt stående som Hayeks kanskje viktigste bidrag til samfunnsøkonomisk tenkning. 

Det var imidlertid noe annet som lå til grunn for priskommitéens motivasjon for tildelingen til Hayek (og Myrdal): «…their pioneering work in the theory of money and economic fluctuations and for their penetrating analysis of the interdependence of economic, social and institutional phenomena.» 

Hayeks forbløffende takketale

Allerede under den korte takketalen ble nok mange av tilhørerne forbauset over å høre at Hayek, riktignok på sitt vanlige høflige vis, tillot seg å stille spørsmål ved selve ideen om å tildele en nobelpris i økonomi: «I must confess that if I had been consulted whether to establish a Nobel Prize in economics, I should have decidedly advised against it.» 

Hayeks betenkeligheter hang nøye sammen med hovedtemaet for nobelforedraget, dagen derpå. Han fryktet blant annet at prisen kunne utvikle seg til å bli en uheldig forsterker av fagets skiftende vitenskapelige motebølger. Men den aller største betenkeligheten var nok at prisen, forsterket av pressens omtaler, kunne gi mottakeren en kunstig overdrevet faglig autoritet, som Hayek mente at ingen enkeltperson burde besitte! 

I samme ånd avsluttet han takketalen med en bønn om beskjedenhet: «I am therefore almost inclined to suggest that you require from your laureates an oath of humility, a sort of hippocratic oath, never to exceed in public pronouncements the limits of their competence.» Slik lød ouverturen til Hayeks nobelprisforedrag dagen etter. 

Hayeks kunnskapsperspektiv vs. fullkommen kunnskap

Men Hayeks nobelprisforedrag i 1974 hadde mange tidligere forløpere, helt tilbake til begynnelsen av 1930-tallet. Allerede i 1936, i artikkelen Economics and Knowledge i kjølvannet av den store systemdebatten om den sosialistiske planøkonomiens iboende problemer, forstod Hayek at det sentrale samfunnsøkonomiske problemet egentlig handler mer om kunnskapsdeling og utvikling av ny kunnskap enn om arbeidsdeling i snever forstand, samt at matematisk formaliserte modeller for «perfekt konkurranse» og «generell likevekt» ikke gir pålitelige holdepunkter for økonomisk politikk. 

I Hayeks kanskje mest siterte fagartikkel, The Use of Knowledge in Society fra 1945, begynner Hayeks kunnskapsperspektiv på økonomien å få et mer helhetlig og modent preg. Her går Hayek til frontangrep på det han oppfattet som en helt urealistisk forestilling om at økonomifaget bør handle om å allokere gitte ressurser til gitte alternative anvendelser, basert på gitte preferanser og fullkommen kunnskap om alle relevante fakta – økonomi redusert til et enkelt matematisk-logisk spørsmål. 

Tvert imot hevdet Hayek at de relevante økonomiske data og den relevante økonomiske kunnskapen ikke kan besittes i konsentrert form på en måte som er gitt for noen enkeltperson. Den økonomisk relevante kunnskapen finnes dessuten kun i spredt, ufullstendig og ofte taus form, alltid tids-, steds- og personavhengig, blant millioner av enkeltpersoner som er forbundet med hverandre gjennom markeder og priser. 

Hayek reformulerte på dette grunnlaget samfunnets økonomiske problem, på denne måten: «..how to secure the best use of resources known to any of the members of society, for ends whose relative importance only these individuals know. Or, to put it briefly, it is a problem of the utilization of knowledge which is not given to anyone in its totality.» 

I 1968 blir dette kunnskapsperspektivet på økonomien tilført et viktig dynamisk element i artikkelen Competition as a Discovery Procedure. Her blir konkurransen i åpne markeder med fri prisdannelse forstått som en oppdagelsesmetode, som hele tiden skaper og sprer ny kunnskap om stadig bedre måter å tilfredsstille menneskelige behov, på stadig mer effektive måter. Denne kunnskapsveksten, som drives frem gjennom samspillet mellom konkurranse og innovasjon, forstår Hayek som selve hoveddrivkraften bak dynamisk økonomisk vekst. 

Herfra er ikke veien lang til Joseph Schumpeters banebrytende tenkning om entreprenørskap og innovasjon, og til Ludwig von Mises’ markedsprosessteori. Et tankegods fra Wien som Hayek hadde inngående kjennskap til.

Nobelforedraget 

Alt dette hadde Hayek med seg i bagasjen i det han holdt sitt nobelprisforedrag. Her gjorde han et nytt forsøk på en oppdatert generalisering av sitt kunnskapsperspektiv på økonomien. I sentrum står på nytt samfunnsvitenskapenes nødvendige epistemologiske beskjedenhet, spesielt når det gjelder kvantitative data og viten: «..in economics and other disciplines that deal with essentially complex phenomena, the aspects of the events to be accounted for about which we can get quantitative data are necessarily limited and may not include the important ones (min utheving)……in the social sciences often that is treated as important which happens to be accessible to measurement. This is sometimes carried to the point where it is demanded that our theories must be formulated in such terms that they refer only to measurable magnitudes.»

Her er kjernen i Hayeks advarsel om falsk vitenskapelighet, som fort leder til den høyst uvitenskapelige illusjonen om at kun faktorer som kan måles kvantitativt er relevante. Som motvekt maner Hayek alle økonomer og samfunnsvitere om å reflektere nærmere over de iboende begrensningene som ligger i utelukkende numerisk kunnskap, og som ofte har en tendens til å bli oversett. 

I forlengelsen serverer Hayek en berettiget advarsel: «..the danger of which I want to warn is precisely the belief that in order to have a claim to be accepted as scientific it is necessary to achieve more (than pattern predictions based on a relevant and consistent theory). This way lies charlatanism and worse. To act on the belief that we possess the knowledge and the power which enables us to shape the processes of society entirely to our liking, knowledge which in fact we do not possess, is likely to make us do much harm.»

Det positive budskapet til økonomer som ønsker å gi gode politiske råd, uttrykte Hayek slik: «He will therefore have to use what knowledge he can achieve, not to shape the results as the craftsman shapes his handiwork, but rather to cultivate a growth by providing the appropriate environment, in the manner in which the gardener does this for his plants.» Hayek ender dermed opp med et argument for Walter Euckens ordoliberale perspektiv på økonomisk politikk, med hovedvekt på å utvikle og vedlikeholde de rette institusjonelle rammebetingelsene for en velfungerende markedsøkonomi.

Motsatsen: Ragnar Frisch

Men bare tre år tidligere, i Oslo (1971), var Ragnar Frisch fortsatt fast bestemt på at det måtte være fullt mulig å fullføre sin store planambisjon om å utvikle en så avansert makroøkonomisk modell at den kunne beregne resultatene av de politiske partienes politiske prioriteringer, ved «å formalisere partienes preferansefunksjoner og ved sammensveisingen av disse til en kompromisspreferansefunksjon, slik man må gjøre det ved de politiske avgjørelser» (Frischs egne ord i samtale med Petter Jacob Bjerve, gjengitt i boken Økonomi og politikk, 1971). 

I tillegg var det, ifølge Frisch, nødvendig å forbedre måten investeringer ble modellert på, slik at det blir lettere å «styre den teknologiske utviklingen» og slik «at man ved avgjørelser av hvilke typer av investeringer man vil velge, kan bestemme retningen og tempoet i forandringene i de teknologiske koeffisienter. Her kommer det aktive, det styringsmessige moment i sentrum.» Et sitat som med letthet kunne kvalifisert Frisch til et hayekiansk skrekkabinett. 

Slike utsagn, fra en ekstremt styringsoptimistisk norsk planteknokrat og nobelprisvinner, kan tjene som en påminnelse om at selv de mest ytterliggående formene for overmodig kunnskapsillusjonisme - pretence of knowledge – fantes midt i kjernen av det samfunnsøkonomiske styringssystemet i Norge, samtidig som Hayek kom med sine advarende ord i sitt foredrag i Stockholm for femti år siden. 

Tilfellet Frisch kan uten videre også stå som en illustrasjon av en annen relevant advarsel, også den fra en nobelprisvinner, Robert Solow. Han fikk prisen for sitt pionerarbeid innen forskning på produktivitet og økonomisk vekst. Solow advarte økonomer mot å gå i den fellen å forsøke å tilpasse virkeligheten til sine egne modeller, snarere enn å tilpasse egne modeller til virkeligheten. Solows advarsel korresponderer godt med Hayeks betraktninger om begrensningene i kvantitative metoder, samt med Hayeks senere utsagn om at «det eneste erfaringer kan bidra med er å modifisere en eksisterende teori». 

Det hører med til historien at Solow utviste en utpreget epistemologisk beskjedenhet på vegne av sitt eget fag, basert på sin egen empiriske forskning på produktivitet, ved hjelp av økonometriske metoder. Solow er kjent for å ha anbefalt sine studenter ved M.I.T. å være nysgjerrig på nye kilder til relevant informasjon, spesielt for å belyse dynamiske innovasjonsprosesser. Flere av disse studentene ble siden ledende innen nyere forskning på produktivitet og innovasjonsdrevet vekst, og nærmet seg Hayeks dynamiske økonomiperspektiv.

Hayek og det standhaftige kunnskapsproblemet

Hva sitter vi så igjen med, femti år etter Hayeks nobelprisforedrag? 

En av de mest grunnleggende lærdommene vi kan trekker ut av Hayeks økonomiske tenkning har å gjøre med hvordan vi i det hele tatt kan forstå betingelsene for verdiskapende prosesser og dynamisk vekst i en velfungerende markedsøkonomi. For Hayek var det selvfølgelig at en velfungerende markedsøkonomi gjenspeiler et åpent system, uten en predeterminert endestasjon, et sammenhengende nettverk av frivillige og desentraliserte beslutninger og handlinger, som koordineres gjennom konkurranse og fri prisdannelse og som hele tiden er åpent for utfordringer, eksperimenter, forbedringer og ny kunnskap. 

Motsatt maner Hayek til grunnleggende skepsis overfor alle forsøk på å omskape økonomien til et lukket system, som aldri kan matche markedsøkonomiens åpne og desentralistiske oppdagelsesprosesser og utnyttelse av spredt kunnskap. Det er verd å merke at dette for Hayek ikke bare gjelder statsinngripende politikk i sin alminnelighet, men også på det teoretiske plan, gjennom mikroøkonomiske modeller for «perfekt konkurranse» og «generell likevekt», eller gjennom ambisiøse forsøk på å utvikle makroøkonomiske styringsmodeller som pretenderer å gjøre økonomisk politikk om til en teknokratisk beregningsøvelse. 

I praktisk politikk må vi på nytt ha øyne oppe for alle forsøk på å overstyre markeder gjennom mer eller mindre planøkonomiske virkemidler, politisk overstyring av næringslivet gjennom subsidier, statlig støtte til utvalgte bedrifter eller teknologier, eller andre former for vilkårlige statsintervensjoner i selve markedsprosessen. Bak alle slike kontraproduktive tiltak støter vi på Hayeks kunnskapsproblem. Et problem som gang på gang viser at politikere og byråkrater, eller for den saks skyld økonomer, umulig kan vite hvilke bedrifter, produkter, teknologier osv. som vil vise seg å bli de mest verdifulle og produktive i femtiden. 

Derimot kan politikken lykkes, ved å legge forholdene generelt så godt til rette at de beste svarene på hva vi skal leve av i fremtiden får de beste tenkelige mulighetene til å vokse frem spontant, gjennom markedets eksperimentering, innovasjon, konkurranse og ubønnhørlige seleksjonsprosess. 

Ta Hayek på alvor

Femti år etter Hayeks nobelprisforedrag kan også være en god anledning for flere til å oppdage Hayeks tenkning, som stadig er relevant. I en tid da vi på nytt konfronteres med en mangfoldig strøm av frihetsundertrykkende anti-liberalisme, kan Hayeks tidlige bestselger, The Road to Serfdom fra 1944, være et godt sted å starte en seriøs åpen oppdagelsesprosess i Hayeks tankeverden. Boken fyller i år 80 år og er av flere blitt karakterisert som en det forrige århundrets mest innflytelsesrike politiske bøker.

For viderekomne Hayek-kjennere kan det kanskje være mer nyttig å vite at det, tidlig på nyåret, vil bli utgitt en ny bok på norsk om Hayeks filosofiske, økonomiske og politiske tenkning, skrevet av Hans Chr. Garmann Johnsen.

For økonomer som ennå ikke har lest noe av Hayek, og dem mistenker jeg det er altfor mange av i Norge, kan et passe sted å begynne være å lese Hayeks nobelprisforedrag. 

Hvis flere tok seg tid til å studere Hayek seriøst, det vil si hinsides overflatiske sitater, lettvinte Thatcher-utsagn og fordummende slagord, er det håp om at den spredte kunnskapen i samfunnet vil komme mer til sin rett – som en samfunnsforbedrende kraft i et liberalt samfunn.