Slipp pessimistene fri, det er sommer

Det er gjort noen spennende undersøkelser på dette med optimisme og pessimisme. Det viser seg at grupper med mennesker som inneholder en eller flere pessimister, tar bedre avgjørelser enn grupper som kun inneholder optimister. Og omvendt. Men her skal vi snakke om førstnevnte situasjon. Det var nemlig optimistene som vant på det temaet som omhandles her.

De vant, men de trengte pessimistene de vant over. Med mindre man er smittet av en slags amerikansk positivitetsovertro eller er tilhenger av tankens styring av universet, virker dette straks som en åpenbar konklusjon. Ensretting gjør grupper dummere, for å si det enkelt.

Men det er et problem her. Da de optimistiske gruppene ble bedt om å velge medlemmer ut av undersøkelsene, var det pessimistene som røk ut først. For hvilken optimist vil vel belemres med en Debbie Downer som hakker på glitrende planer? Så ved første anledning valgte gruppene altså selv å bli kollektivt dummere. Det er jo det som skjer når ideer bare flyter gjennom uten motstand. Uten raffinement og spikking. Her ligger det litt av hvert å tenke på for ganske mange om dagen. Spesielt for idéfabrikkene som akademia og politiske partier skal være.