Vi bør ikke ofre oss for å bli en selvforsynt nasjon

Debatten om selvforsyning er et tema som blusser opp fra tid til annen. Kanskje er ikke det så rart. Krig og pandemi har vi utvilsomt fått dosert opp de siste årene gjennom media, og frykten for matsikkerheten er sentral i dette.

I en krisesituasjon er frykten at Norge ikke har mat til å hjelpe seg selv i en periode av nød. Lagring av mat til å klare seg en stund er én ting. Å være selvforsynt er noe annet.

Invasjonen av Ukraina ble startskuddet for den siste oppblussingen av debatten om norsk selvforsyning. Vi produserer ikke nok korn eller proteinfôr til å være selvforsynte, siden Ukraina ikke kommer til å levere kornvarene. Dette påpeker Norgesgruppen i en artikkel hos E24 31. mars.

Regjeringen har fra før av gått inn for subsidier. Dette er det ikke alle som mener monner. En av løsningene som foreslås for å øke selvforsyningsgraden ytterligere, er at staten garanterer en minstepris på korn. Dette incentiverer produksjon av korn. Daglig leder i Økologisk Norge, Markus Hustad, har skrevet om dette på NRK Ytring 15. mars. Han utdyper ikke om han er for en fullstendig selvforsynt matøkonomi (det man kaller autarki) eller kun en delvis en. Jeg tar for meg begge standpunktene. Vi kan spørre oss om vi egentlig allerede er selvforsynte. Norge er et land som har mer enn stor nok matproduksjon, bare ikke akkurat de tre kategoriene korn, kjøtt og melk. Foruten det forstyrrende perplekse da i at akkurat vi skal bekymre oss med å gå tomme for mat, er det i neste omgang noe betenkelig med premisset for hele debatten. Bør vi virkelig bli selvforsynte i det hele tatt?

Som mye annet, er vi nødt til å forstå en ting før vi forstår noe annet. For å forstå hvorfor vi muligens ikke bør bli selvforsynte, er vi nødt til å forstå den meget tunge kostnaden av å bli det. Men for å forstå kostnaden av å bli det, er vi nødt til å forstå mekanismen som gjør at internasjonal frihandel gjør markedet så innmari mye mer optimalt.

Det er to metoder å produsere varer på. La oss ta produksjon av biler som et eksempel. Den ene metoden er at vi produserer bilene i Norge, mens den andre metoden er å dyrke dem i Norge. Alle vet om den første metoden, så la meg gå nærmere inn på den andre: først planter du frø, som er råmaterialet biler konstrueres av. Du venter så noen måneder til det gror opp korn. Så høster du kornet, laster en viss mengde av det på et skip og deretter drar skipene østover. Etter noen måneder dukker skipene opp igjen med skinnende fine Toyota-biler.

Handel mellom land er omtrent som dette. En form for mekanisme for å konvertere en vare om til en annen vare. Den gjør det moderne menneskets levestandard så høy som den er i dag. Denne levestandarden er mye høyere enn den et selvforsynt land hadde hatt om det med egen arbeidskraft produserte de varene som det hadde vært billigere å bytte til seg.

I virkeligheten er det slik at vi ved å handle med andre land drar fordel av de mange hjernene som er å finne der ute i andre land, i stedet for å være begrenset til kun de vi har tilgjengelig i Norge. Likevel: det faktum at det er et sted som heter Japan, med fabrikker og arbeidere, er egentlig ikke viktig for om handelen utføres. Vi kunne like så greit sett for oss en gigantisk 3D-printer plassert der Japan ligger nå, og som går på korn som brensel. Hvis en slik tenkt 3D-printer hadde vært billigere å bytte til seg korn mot biler på enn å produsere biler selv, ville vi gjort det i stedet.

Selv hvis vi ser for oss at den gigantiske 3D-printeren er dårligere til å produsere biler enn det vi er, vil vi tjene på å benytte oss av den. Det betyr at vi kan flytte produksjonen vår over fra det vi er minst effektive på til det vi er mest effektive på. I dette eksempelet: Fra bilproduksjon til kornproduksjon, for så å bytte til oss flere biler med kornproduksjonen vår, enn vi hadde om vi måtte fordelt fokuset på begge områdene. På den måten øker velstanden. Dersom både vi og 3D-printeren produserte korn og biler, hadde den samlede produksjonen blitt lavere.

Nå finnes det selvsagt ikke en slik gigantisk 3D-printer. Heldigvis finnes det mennesker i andre land vi kan handle med. Det jeg beskriver er teorien bak hvorfor byttehandel mellom land er bra, og ikke bør begrenses av stater. Økonomer kaller dette for komparative fortrinn. David Ricardo la fundamentet for all fremtidig tankegang om internasjonal handel allerede i 1817. Siden da har teorien hans vært mer grundig diskutert og utdypet, men fundamentet forblir like godt etablert som noe som helst annet innenfor økonomi.

Hvor mye vi ønsker å ta del i handel med andre land, er opp til oss. Poenget er imidlertid at det er en svært høy kostnad for oss selv ikke å bytte til oss varer vi trenger der vi har varer til overs. Selvforsyningstankegangen er nasjonal selvskading. I praksis impliserer også dette en viss innenlands produksjon som i en eventuell krisesituasjon kan fungere som selvforsyning. Men dette bør ikke være et eget mål. Da får vi overproduksjon av noe og underproduksjon av noe annet.

I en usikker verden er det en risiko for at man mister tilgangen til deler av det globale markedet og lagrene tømmes. Risiko bør inn i kost/nytte-analysen. Gjør vi oss avhengige av kun ett handelsland for en vare, er det forståelig at man ønsker en nasjonal garanti for at varen fremdeles kan kjøpes. Løsningen her synes dog ikke å være mer økonomisk isolasjon, men flere og mer åpne markeder. Der det er etterspørsel, finnes det tilbud.

Prisreguleringer og statlig innblanding for å stimulere til selvforsynte økonomier, gjør markedet ineffektivt. Når vi forlanger å være selvforsynte, enten delvis eller helt, sier vi nei takk til at varer skal produseres billigere, fortere, bedre, større, oftere og mer effektivt av mennesker i andre land, for at vi skal produsere dem dyrere, tregere, dårligere, mindre og mer ineffektivt i eget land. Selvgjort er ikke alltid velgjort.

Det er selvfølgelig bedre om målet ikke er å være fullstendig selvforsynte, kun delvis. Men et moderat dårlig mål gir som kjent også moderat dårlige resultater.