Nei, et skadelig frihetsideal preger ikke dagens Norge

Min kritiske anmeldelse av Kaja Melsoms bok Den fordømte friheten trigget et svarinnlegg fra forfatteren i går. Det er et omfattende tema vi diskuterer, der man lett ender opp med å snakke forbi hverandre. Jeg tror for eksempel vi er noenlunde enige om hva som er en sunn holdning til livet og at det er bra å realisere seg selv, avhengig av hva man assosierer med akkurat dette begrepet. La meg derfor konsentrere meg om to punkter der uenigheten ser ut til å være høyst reell.

Lever vi under et narsissistisk frihetsideal?

For det første gjelder det hva som er en rimelig beskrivelse av Norge i 2017. Stemmer det for eksempel, som Melsom antyder, at vi lever under et frihetsideal der det er den mannlige narsissisten som trives best? Jeg tror ikke det. Jeg tror at narsissister avsløres. Det er nemlig stor forskjell mellom å være trygg på seg selv og å være narsissist. Og den forskjellen tror jeg de aller fleste av oss enkelt er i stand til å gjenkjenne. Videre er Norge som kjent verdens lykkeligste land. I motsetning til myten er vi heller ikke et ensomt folk, men det minst ensomme folket i Europa. Førsteamanuensis i kulturpsykologi, Ole Jacob Madsen, fortalte da jeg intervjuet ham i fjor at det ikke er noen enighet blant forskere om at de rådende samfunnsforholdene fører til mer psykisk sykdom. En uformell undersøkelse blant norske psykologer viste at de fleste trodde forekomsten var konstant.