Prinsippenes blindsoner

Det er ikke vanskelig å være enig med lærerne på Oslo katedralskole, Fritt Ord og alle som har hengt seg på om de prinsipielle sidene av saken: 1) Lærere må selvsagt kunne bruke tekster som inneholder utdaterte og problematiske ord og holdninger i skolen når de underviser elever om utdaterte og problematiske ord og holdninger. 2) Uthengning i sosiale medier er ikke en akseptabel metode for å belyse uønskede hendelser i skolen.

Likevel er det noe som skurrer. Den konkrete hendelsen som ligger bak prinsippdiskusjonen, ser ut til å ha druknet fullstendig. Og den handlet tilsynelatende ikke om at «n-ordet» ble sagt i undervisningen, eller tematisert, eller at akkurat denne teksten ble brukt, men om hvordan. På Dagsnytt 18 den 21. mai gjenfortalte Jamal Sheik, som står bak Instagram-kontoen «Rasisme i Norge», der anklagene ble lagt ut, det aktuelle hendelsesforløpet. Eleven som tok kontakt med dem, skal ha sittet i klasserommet mens det ble lest opp en tekst der «n-ordet» forekom mange ganger. Andre elever i klassen hadde så begynt å snu seg og peke og le og gi tydelig uttrykk for at dette ordet relaterte til ham, som den eneste i klassen. Dette skjedde uten at læreren plukket det opp.

Hvis dette stemmer, er det jo ikke vanskelig å forstå at denne episoden føltes ugrei for den aktuelle eleven. Gitt at situasjonen er riktig fremstilt, er det lett å være enig i at den aktuelle læreren godt kunne få en tilbakemelding om at det der kanskje ikke var helt glitrende løst.

Dessverre valgte «Rasisme i Norge» å gjøre saken prinsipiell og offentlig, ved å legge ut anklagen om at Oslo katedralskole «bidrar til mer rasisme og fremmedfrykt ved å bruke en tekst der mørkhudede blir karakterisert som ‘negere’». Innlegget inneholdt et stillbilde fra en video tatt opp i klasserommet mens teksten ble lest. I tillegg sendte Sheik et brev til rektor ved skolen. Ifølge Aftenposten, som har fått innsyn i korrespondansen, spør Sheik der «om hvorfor Tor Åge Bringsværds novelle ‘Matt 18.20’, som han hevder er rasistisk, er brukt i undervisningen».

Anklagen var riktignok ikke offentlig særlig lenge. Den ble tatt ned da det viste seg at dette ikke gjaldt Oslo katedralskole i det hele tatt, men en annen – så vidt jeg vet fremdeles ikke navngitt – skole i Oslo. Lærerne ved Oslo katedralskole valgte likevel å skrive den nå prisbelønte kronikken, to uker senere, ettersom elever, lærere og kontoens mange følgere hadde rukket å få med seg beskyldningene, og fordi de mener at «[r]edselen for filming og publisering mens vi underviser om kontroversielle temaer, er noe som rammer alle lærere. Uavhengig av hvilken skole filmen er hentet fra.»

I nevnte Dagsnytt 18-sending fremstår Jamal Sheik dessuten helt på linje med kritikerne. Han sier seg enig med programleder Espen Aas i at det er en «antirasistisk tekst», og at det å lese opp en slik tekst i seg selv ikke er rasisme. Videre sier han at «det som egentlig var en viktig tekst, og kunne vært en veldig fin inngang inn til den samtalen, ble på en måte en veldig vond situasjon for denne eleven.» Konfrontert med spørsmålet om alle slike tekster bør lukes ut, svarer han raskt: «Å nei, det håper jeg virkelig ikke».

Hvorfor Jamal Sheik ikke bare i første omgang skrev det han sa på Dagsnytt 18, og hvilke av de motstridende utsagnene han egentlig står for, skal jeg ikke spekulere i. Uansett er det ikke tvil om at fremgangsmåten til «Rasisme i Norge» ikke akkurat lykkes i å få oppmerksomhet rundt den konkrete hendelsen. Men two wrongs don’t make a right, som det heter. Tunge aktører som kaster seg på i hopetall har vel også et ansvar for å undersøke hva som ligger bak og om det finnes mer konstruktive måter å snakke om det på?

Istedenfor nok en diskusjon om hva som er og ikke er rasisme og hva som er eller ikke er i tråd med ytringsfriheten, kunne vi ha fått en diskusjon om hvordan man kan undervise om vanskelige temaer i flerkulturelle klasserom, uten at noen av elevene føler at de andre skal lære om dem. Og så lenge den siden av saken blir liggende, er det ikke så rart at det fremdeles er noen stemmer som ikke føler seg hørt.