Hva skal vi med politiske kommentatorer som ikke evner å analysere politikken?

VGs Frøy Gulbrandsen gjør de obligatoriske øvelsene: «Støre er svekket», «det er total krise i Arbeiderpartiet», etc.

«Ingenting synes å ha virket», skriver Gulbrandsen, tilsynelatende overrasket:

«Flere synlige og energiske profiler i regjering. En ny strategi. En regjering som faktisk har levert på en rekke valgløfter – ikke minst for fagbevegelsen. Uansett hva de gjør, peker målingene nedover. Nye, historisk svake målinger, både nasjonalt og fylkesvis.»

Frøy Gulbrandsen er i villrede:

«Hva mer kan de gjøre nå? Hvilket grep vil virke?»

Nei, hva skulle det være.

For det kan vel ikke være noe feil med politikken? 

Neppe. Regjeringen har jo «faktisk levert på en rekke valgløfter».

Nye statsråder

VG-kommentatoren peker på at Støre har skiftet ut noen statsråder, det har blitt «Flere synlige og energiske profiler i regjering».

Hvem er det hun tenker på? Den siste utskiftningen skjedde i oktober i fjor, da disse kom inn: Tung, Sande, Nordtun, Bjelland Eriksen, Myrseth og Sivertsen Næss.

Går vi litt lengre bakover kom Pollestad inn (august 23), og Jaffery (juni 23). Senere kom Løkensgard Hoel (januar 24).

Man kan argumentere for at Lubna Jaffery rettferdiggjør karakteristikken «synlig og energisk», og Kari Nessa Nordtun har definitivt markert seg positivt som kunnskapsminister. 

Men hva med de seks andre? Synlige? Energiske? Kanskje Pollestad og Bjelland Eriksen. Vel, det dreier seg ikke kun om å gjøre offentlige stunt (flashe puppene), eller å ha klippekort i Dagsnytt 18 (som 98 prosent av velgerne aldri hører på).

Det er ingen dristig påstand at de fleste velgere ville flakket med blikket dersom de ble spurt om Tung, Sande, Myrseth, Sivertsen Næss og Løkensgard Hoel. De ville knapt visst at de var medlemmer av regjeringen. 

Så hva angår Gulbrandsens «flere synlige og energiske profiler i regjering» står vi igjen med Nessa Nordtun. Vi kunne tatt med Pollestad, og kanskje Jaffery, men da er vi i overkant rause.

Det er dessuten grenser for hvor folkekjær en landbruksminister kan bli. En populær kulturminister har landet knapt hatt siden Åse Kleveland.

Vi kan slå fast at regjeringen er full av anonyme statsråder. Verre er det at de produserer upopulær politikk.

Ny strategi

Gulbrandsen mener derimot at regjeringen Støre har presentert «En ny strategi», hun mener regjeringen «faktisk har levert på en rekke valgløfter – ikke minst for fagbevegelsen».

Jeg vet ikke hvilke valgløfter Gulbrandsen sikter til, men det har gått snart fire år siden de løftene ble avlagt. Det har skjedd mye siden 2021: krig i Europa, sterk prisstigning, strømkrise, kraftig vekst i organisert kriminalitet og ungdomskriminalitet. For å nevne noe.

Har regjeringen møtt disse utfordringene? Har man justert kursen i forhold til den nye virkeligheten? Kort sagt: har man tilpasset politikken, eller har man stirret stivt på løftene fra 2021?

Svært mye av den politikken som knytter seg til det grønne skiftet er svært upopulær. Man kan stille spørsmål ved om regjeringen - og kommentariatet - har tatt inn over seg hvor sterk denne motviljen har blitt. 

Forbrukerne reagerer på strømprisene, det gjør industri og næringsliv også, men de frykter i tillegg strømmangel når store mengder strøm skal sendes offshore. 

På toppen kommer regjeringens "aktive næringspolitikk", som skal tilgodese strømslukende batterifabrikker, datasentre og hydrogenfabrikker.

Den folkelige motstanden mot strømeksport, er velkjent.

Regjeringssjefen selv har gjort det krystallklart hva han prioriterer: han vil heller gå av som statsminister enn å begrense strømeksporten.

Opprøret

Da opprøret mot Støre ble kjent mandag, befant han seg, illustrerende nok, i Finnmark. Under valgkampen i fjor slo regjeringen på stortromma: Equinors LNG-anlegg på Melkøya i Hammerfest skulle elektrifiseres. 

Støre forventet applaus, men høstet storm. Partier fra Rødt til Frp anklaget regjeringen for å ville støvsuge hele landsdelen for kraft. Prosjektet er helt avhengig av massiv utbygging av vindkraft, som utvilsomt vil føre til flere konflikter, ikke minst med – lo and behold – reindriftsnæringen.

Kriminalitet var ikke på topp tre-listen over viktige saker under forrige stortingsvalgkamp, men er det nå. Alvorlige lovbrudd øker i hele landet. I Oslo er antall ran nesten doblet på ett år. Svenske kriminelle nettverk er aktive i samtlige norske politidistrikter.

Det ville vært en overdrivelse å si at regjeringen Støre har vist handlekraft stilt overfor dette. Emilie Enger Mehls synlighet på TikTok har vært omvendt proporsjonal med hennes synlighet som justisminister.

Absurd forestilling

Like før valget i fjor var Mehl gjest i NRKs Politisk kvarter. Programleder Trond Lydersen spurte henne hva hun mente var «den viktigste justisutfordringen». 

Justisministerens svarte at det er mange sikkerhetspolitiske utfordringer, hun viste til Russland-Ukraina-krigen, hun nevnte digital kriminalitet, «overgrep som skjer i hele landet», at politiet har «et stort samfunnsoppdrag» når det gjelder vakt og sikring, og hun konkluderte med at «vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig».

Lydersen påpekte da hva politiet selv advarte om i sin risikoanalyse: Kriminelle gjenger styrt fra utlandet, gjengkriminalitet i og rundt de store byene, særlig på Østlandet. Han nevnte spesielt at Agder politidistrikt peker på ungdomskriminalitet og trusler om vold og snitching i ungdomsmiljøene.

Absolutt intet av dette ble nevnt av justisministeren. Som derimot var svært opptatt av å forsvare at regjeringen har beordret politiet til å åpne politikontor i Engerdal, Meråker og et snes andre veikryss.

Det var en absurd forestilling.

Justisministeren har ansvar for et politikkområde hvor Frp har høy troverdighet og sanker mange velgere. Hva gjør justisministeren for å kontre dét?

Hver gang hun åpner munnen triller det ut skolepike-flinke remser som minner stygt om talepunkter satt opp for henne av en statssekretær eller rådgiver. Jeg finner intet engasjement, ingen sterke, egne meninger. Ingen spontane reaksjoner. Mehl virker defensiv, engstelig.

På samme tid rettet tre polititopper kritikk mot justisministeren: Kripos-sjef Kristin Kvigne, avdelingsleder Bjørn Vandvik fra Politidirektoratet og assisterende riksadvokat Torunn S. Holmberg. Det er svært uvanlig at politiledere retter kritikk mot sin øverste sjef.

Selv om Norge er langt unna «svenske tilstander», gjøres det ikke nok for å stoppe de kriminelle nettverkene, sa Kripos-sjef Kristin Kvigne til Aftenposten.

– Vi ser at de kriminelle nettverkene vokser, og vi klarer ikke å holde følge, sa Kvigne.

Ifølge VGs kommentator har regjeringen levert. Alt er på plass: Ny strategi, energiske statsråder og en rekke innfridde valgløfter. 

Kan du fatte og begripe hvorfor det går så galt?