Polarisering i samfunnsdebatten skaper frykt

Tematikk som vekker sterke følelser i det offentlige ordskiftet, ender fort med å bli kalt «polarisert». Med polarisering menes det at tematikken diskuteres fra et enten/eller perspektiv, som for eksempel; «hvis du ikke er med oss, så er du imot oss».

Polarisert debatt kan reflektere brytning mellom ulike samfunnsnormer, som konsekvens av underliggende kulturell eller samfunnsmessig endring.

Et aktuelt og illustrerende tema er hvorvidt flyktninger fra Ukraina bør få spesielle rettigheter som flyktninger fra andre land ikke får. På den ene siden pekes det på rettferdighet og likhet for alle flyktninger, på den andre siden argumenteres det for at ukrainerne bør få ulik behandling fordi de er et europeisk folkeslag. Dette etiske dilemmaet kan tenkes å iscenesette en kunstig duellering mellom to ulike verdigrunnlag, som gjør det vanskelig å forenes i det som er felles for begge syn, altså ønsket om å hjelpe noen i en vanskelig situasjon.

Tematikk som berører underliggende verdier, har potensiale til å vekke sterk affekt, fordi våre verdier er tett sammenflettet med hvordan vi definerer oss selv. Da kan det være vanskelig å holde hodet kaldt.

I det ovennevnte eksempelet har beskyldninger om rasisme sittet løst i kommentarfelt på sosiale medier. I andre debatter bruker man ord som «transfob» eller «woke» for å stigmatisere meningsmotstandere.

I psykologien kaller vi det intimisering når man i stedet for å adressere argument, adresserer person. Det å bli satt i boks oppleves ubehagelig, fordi det å forsvare seg som person kjennes privat og derved mer sårbart, enn å forsvare sitt argument. Intimisering fungerer godt som hersketeknikk ved at det på effektiv måte skaper frykt. En slik utvikling av samfunnsdebatten er bekymringsfull, fordi den psykologiske terskelen for å uttale seg heves betraktelig. Konsekvensen kan så bli at vi mister verdifulle innspill som vi trenger for å forstå nyanser, og som bidrar til en mer kompleks forståelse.

Polarisering reduserer kompleksitet og skaper en upresis kategoriell inndeling av verden gjennom projektive prosesser.

Projeksjon er i psykoanalysen en ubevisst forsvarsstrategi der det som er utålelig i oss selv tillegges den andre for å beholde selvet som «godt». Dette er en strategi som mennesket henfaller til ved overveldelse, og som beskytter mot forstyrrende kompleksitet når det som gjelder er å komme seg gjennom krisen. En slik reduksjon av virkeligheten tillater gjenskapelsen av den andre i et rigid fiendebilde, og lar selvet identifisere som lysets beskytter.

Slik slipper vi å ta stilling til ubehagelige eller problematiske aspekter ved eget ståsted, det smertefulle i oss selv er på vellykket vis tillagt eller projisert over på den andre. Skarpe skiller mellom «ond» og «god» definerer altså i psykologien et tankerom og en virkelighetsforståelse som har kollapset.

Det er ikke vanskelig å forstå at drama mellom det gode og det onde virker avskrekkende på mange. Faren er at vi kan komme i en situasjon hvor sannhet blir relativistisk; altså hvor den som skaper mest frykt gis mulighet til å monopolisere hva sannhet er, uten motbør. Farvannet blir enda mer forvirrende å navigere dersom aggressor påberoper seg offerstatus, noe som ikke er uvanlig historisk sett.

Gode løsninger avhenger av nyansert forståelse, og for det trenger vi meningsmangfold.

Bolverk mot polarisering er felles opprettholdelse av nyansert problemforståelse som veiledende prinsipp. I Norge har vi frihet til å ytre oss som vi vil, men som med alle rettigheter eksisterer det også en motsats, altså en plikt til å lytte ut det motsatte standpunkt.

I så tilfelle må vi utholde at ikke alle som deltar i samfunnsdebatten kan alle skrevne og uskrevne regler for sivilisert debatt, vi må også godta at folk trår feil eller formulerer seg klønete uten å umiddelbart demonisere.

Det å ha kjennskap til hvordan ordlegge seg er i stor grad et nedarvet eller opparbeidet privilegium som en sosiolog antagelig vil forbinde med klassetilhørighet. En slik sosial kode er typisk implisitt fremfor eksplisitt kunnskap, altså kunnskap som læres gjennom nonverbal sosial tilbakemelding. Det er derved en komplisert form for kunnskap som mange ikke har tilgang til å erverve, fordi utvekslingen kun skjer i spesielle sjikter av samfunnet. Dette fordrer at vi har et raust offentlig ordskifte hvor vi bestreber oss på å forstå hverandre i beste mening.

Det å finne gode løsninger på ulike samfunnsproblemer krever at vi holder ut kompleksitet, inkludert perspektiver vi selv er uenige i. Fri debatt og meningsutveksling i det offentlige rom bygger tillit, fordi man gjennom kompleks forståelse kommer nærmere noe som oppleves intuitivt sant.