Informasjon basert på frykt gir politiske konsekvenser

Det ligger i menneskets natur å frykte det som truer våre eksistensielle vilkår som trygghet, stabilitet og sikkerhet. Krig og pandemi er eksempler på uforventede og raske endringer som skaper en uforutsigbar verdenssituasjon. Hvordan kan vi best forholde oss til frykt når medier og andre informasjonskanaler bevisst bruker det som et virkemiddel for å vekke en respons?

Hvordan frykt hjelper oss til eller hindrer oss fra å håndtere farer

Fra biologiens side har frykt som funksjon å signalisere farer og trusler, og utløse en handlingsrespons. Dette kan være nyttig når vi opplever reelle farer som truer vår sikkerhet, og er i stand til å gjøre noe med det.

I dag er det likevel sjeldent vi opplever situasjoner der det kreves samme umiddelbare fryktrespons som hos urmennesket. Fryktsenteret i hjernen klarer ikke å skille mellom en oppfattet og en faktisk fare, og en fryktrespons kan derfor aktiveres kun ved å tenke på en mulig fare.

I vårt moderne mediesamfunn blir vi ofte eksponert for nettopp dette i form av bilder fra krig eller varsler om katastrofale klimaendringer.

En stressrespons vil gå over av seg selv i løpet av relativt kort tid dersom vi får mulighet til å respondere med en handling som gir oss økt følelse av trygghet, eller finner en annen måte å anerkjenne og møte frykten på. Det er vanskeligere å finne en handling som gir økt følelse av trygghet når det vi er redd for er en konstant strøm av bilder og hendelser i informasjonshverdagen.

Dersom eksempelvis vi i Norge er redd for krigen i Ukraina, blir det utfordrende å finne den rette handlingen for å gjenreise en varig følelse av trygghet. Dette i motsetning til urmennesket som ble eksponert for farlige hendelser i umiddelbar nærhet og ofte umiddelbart kunne reagere på dem og deretter gå videre.

Er frykt en egnet reaksjon på inntrykk vi får gjennom mediehverdagen?

Når vi blir eksponert for store mengder fryktbasert informasjon gjennom mediene, er vi ikke i stand til å bearbeide alle inntrykkene og følelsene som den fryktbaserte informasjonen skaper. Dette er en subtil, men stor påkjenning for nervesystemet. Underliggende frykt og ubearbeidede følelser kan føre til rus- og alkoholmisbruk, spiseforstyrrelser, spillavhengighet og andre former for avhengighet. Felles for disse er at den underliggende, og ofte ubevisste, funksjonen er å flykte fra egne følelser.

Når vi distraherer oss selv fra å føle frykt, vedvarer frykten, og ifølge endokrinologen Hans Selye kan vi til og med utvikle avhengighet til denne tilstanden. Kronisk forhøyede verdier av stresshormoner kan etter hvert føles som kroppens normaltilstand, og vi opprettholder stressnivåene ved å engasjere oss i fryktbaserte nyheter og samtaler. Dermed risikerer vi å utløse en negativ fryktspiral med stadig påfyll av ny informasjon som er egnet for å utløse frykt.

Å se verden gjennom fryktbriller

På et individnivå kan det å ikke føle egne følelser føre til et forvridd bilde av verden. Hvis vi ser verden ut ifra et bilde om at det er et farlig sted, vil tankene, motivasjonene og handlingene våre gjenspeile det.

Konsekvensen er økt risiko for psykiske lidelser og en evig søken etter ytre stimuli, som for eksempel eksessiv konsumpsjon av katastrofenyheter. Utover ulike former for avhengighet kan det manifestere seg blant annet som apati eller narsissistiske og manipulative tendenser og irrasjonelle beslutninger.

Dette har naturlig nok konsekvenser for oss som samfunn.

Som Emile Durkheim argumenterer for med «Den organiske analogien» kan man se flere likheter mellom vårt tillitsforhold til egen kropp og følelser, og tillitsforholdet vi har til samfunnet og samfunnsstrukturene. Hvis vi ikke har tillitt til oss selv, eller stoler på at vi kan håndtere egen frykt, kan det øke sjansene for at vi underkaster oss staten eller en annen autoritet, for eksempel en religiøs institusjon. Russland og Nord-Korea, med autoritære ledere og et svakt eller ikke-eksisterende demokrati, er eksempler på nasjoner der de fleste innbyggerne bevisst eller ubevisst har valgt å slutte å stole på seg på seg selv og egne følelser til fordel for vårt biologiske behov om «å høre til».

Bevisstgjøring av frykt

Istedenfor å være ofre for egen ubevisst avhengighet til frykt, kan vi forholde oss til inntrykk vi får gjennom mediehverdagen ved å være bevisst på at mediene bruker frykt som et virkemiddel og påvirkningen det kan ha på oss.

Da kan vi selv ta stilling til hvor mye tid vi ønsker – eller er fysisk i stand til – å bruke på nyhetsbildet, og identifisere om det vi ser er reelle eller oppfattede farer.

Og kanskje aller viktigst; vi kan respondere med passende og velgjennomtenkte handlinger til reelle utfordringer, som flyktningstrømmer, strømkriser og pandemier.