Om å svømme motstrøms

«Iblant kan man få en fornemmelse av at norsk samtidslitteratur er preget av en ubestemmelig ensretting», observerer Frode Helmich Pedersen i sin Morgenbladet-kritikk av Ottar Gadeholts debutroman Martin Lange. Og dette blir særlig tydelig, mener Pedersen, når man leser en roman som faktisk bryter med ensrettingen – og det gjør Gadeholts roman til gagns.

Jeg tror Pedersens observasjon er korrekt. Men jeg vil legge til en ytterligere observasjon: Man kan også få en fornemmelse av at norske kritikere – og kanskje lesere i sin alminnelighet – er forutinntatte og ute av stand til å åpne seg for noe fremmed, det som bryter med ensrettingen. Og om ikke annet er Pedersens anmeldelse et anekdotisk bevis på dette: For om man etter introduksjonen skulle tro at anmelderen er positiv til en bok som er uvanlig, er det slett ikke tilfellet: Kritikken feller en hard dom over romanen fordi den er en «dypt konservativ fortelling som ikke har noe som helst å si til sin samtid». Det virker også som at dommens andre ledd følger fra den første: Romanen har ikke noe som helst å si til sin samtid fordi den er en dypt konservativ fortelling.

Det er en relativt pussig logikk. Og jeg tror kritikerstandens egen navlebeskuendehet – konservativt? Nei, fysj! – gjør den blind for verdien i romaner som nettopp bryter med ensrettingen: Man må forsøke å forstå romanen på dens egne premisser. Og dersom man forsøker dette med Gadeholts Martin Lange, finner man at straks at den har en hel del å si til sin samtid. Jeg vil til og med påstå at det den sier er både interessant og komplekst. Det er ikke der det skorter – problemet er heller måten dette blir sagt på: Bokens litterære kvaliteter er kort og godt mangelfulle.