Gamle sanger om igjen?

Det var en gang en sommer i nittenhundreognittitre. Det var valgkamp, og Jens Stoltenberg var i ferd med å lande sin største jobb til da: Energi- og næringsminister i regjeringen Brundtland. Kanskje var det begynnelsen på det moderne sosialdemokratiet?

I dag ble Stoltenberg den friske overraskelsen i Jonas Gahr Støres regjering. Misforstå meg rett: Jeg mener at oppriktig at det er uproblematisk at statsministeren, finansministeren og utenriksministeren er tre hvite menn fra Oslo vest som har passert 60 år. 

Under Solberg-regjeringen var de tre samme postene en god stund bekledd av tre kvinner – Erna Solberg, Siv Jensen og Ine Eriksen Søreide, de to siste da i 40-årene. Kanskje er vi nå kommet forbi den tiden der alder og kjønn er de viktigste kvalifikasjonene.

Jeg tillater meg likevel å påpeke at de tre tyngste statsrådspostene bekles av akkurat disse tre – fordi det kan belyse spørsmålet om hva det moderne sosialdemokratiet egentlig er.

Ett svar på spørsmålet kunne være å si at det moderne sosialdemokratiet er «i krise» – i hvert fall de siste ti årene. Sosialdemokratiet står i spagat mellom klimaaktivister og industrivenner, mellom innvandringsliberalere og de som vil være strenge, mellom det nasjonale og det internasjonale. Fjernvelgere står mot nærvelgere, og begge grupper lekker velgere til «renere» partier. I mellomtiden er partiets ledersjikt likevel gradvis blitt fylt opp av fjernvelgere. Hos velgerne er Ap ikke lenger størst i LO. Hos unge menn er partiet utradert.

Jens Stoltenberg er mannen alle snakker om i dag. Det er han som har begeistret et helt kommentatorkorps. «Supermann», kan vi lese i VG. En «global superhelt» som er med på å snu «opp ned på norsk politikk», forteller Aftenposten. Det er Stoltenberg som – kan det synes – bringer noe nytt, friskt og uventet inn i et regjeringsprosjekt som hvor Arbeiderpartiet lenge har slitt i en motvind som basert på de første målingene neppe løyer helt bare fordi Senterpartiet nå er ute. Spørsmålet er derfor: Er det Jens Stoltenberg som skal symbolisere et moderne sosialdemokrati? Er det han som skal dra denne ideologien ut av krisen?

Retro-Jens

Når jeg hører uttrykket «et moderne sosialdemokrati», tenker jeg umiddelbart på Stoltenbergs første regjering. Det er et sosialdemokrati som ikke bare kan, men som elsker sine kost-nytte-beregninger, som er uredd for reform av offentlig sektor, og usentimental i både klimapolitikk og innvandringspolitikk. Det er én del SSBs MODAG-modell, én del Haakon Lie og én del Tony Blairs third way. Etter tre uforutsigbare år med Trygve Slagsvold Vedum og åtte år med borgerlig styre som dessverre ikke maktet å stoppe veksten i unødvendige offentlige utgifter, kunne det kanskje trengs? 

Arbeiderpartiets sofavelgere og – ikke minst – Høyres lillavelgere savner Stoltenbergs første regjering, den fra år 2000. Få er i tvil om at Stoltenberg elsker faget sitt, sosialøkonomi. De håper at det endelig skal bli budsjettdisiplin, kost-nytteanalyser, en mer rasjonell klimapolitikk og mye annet. I Høyres hus er det av forståelig grunner betydelig nervøsitet i dag.

Samtidig er dette moderne sosialdemokratiet også ganske retro. Slik sett er det passende at det frontes nettopp av Gahr Støre, Stoltenberg og Barth Eide: Det er en politisk retning fra årtusenskiftet – som attpåtil gikk på et dundrende valgnederlag i 2001, med de tre herrene i rollene som stabssjef på Statsministerens kontor, statsminister og statssekretær i Utenriksdepartementet. 25 år senere er rollene bare litt byttet om.

Vanskeligere i dag 

Jeg må innrømme at jeg savner det prosjektet, til tross for at velgerne åpenbart ikke var så begeistret. Men det er ikke åpenbart at Stoltenbergs inntreden i regjering betyr at det kan gjenopplives. Rammene for norsk politikk er annerledes. Stoltenbergs klimapolitikk handlet for eksempel i stor grad om å få til kutt i globale CO2-utslipp så effektivt som mulig. Dagens europeiske politikk og rammeverket som ligger i Paris-avtalen, har langt større fokus på nasjonale mål. Et annet eksempel: Stoltenbergs forsøk på å begrense ukloke offentlige utgifter kunne skje gjennom å innføre en handlingsregel. I dag opplever politikere at de enorme summene handlingsregelen åpner for, gjør det nesten umulig å begrense utgifter.

På en god dag kan jeg tenke at velgernes appetitt for et slikt prosjekt likevel er større i dag enn den gang: Tidsånden er kanskje på kost-nytte-analysenes side? I feberrus kan jeg håpe at Støre nå tenker at valget til høsten uansett går fløyten, og bestemmer seg for å kjøre en slik reformpolitikk for virkelig å få gjort noe før han uansett skal gå av. Men det edruelige utgangspunktet må være at det er vanskeligere å føre Stoltenberg-politikk i dag enn det var i 2000. Et hvert forsøk på å gjenreise et slikt «moderne sosialdemokrati» vil i hvert fall true med å utløse et utall konflikter i et Ap som har sklidd bort fra dette prosjektet både gjennom Stoltenberg II-tiden, men ikke minst i tiden etter 2013.

Og da har vi ikke engang begynt på dagens stridsspørsmål. For hva med kablene og direktivene, egentlig? Stoltenberg var kritisk til for mange utenlandskabler i 2013. Et fornybardirektiv som pålegger norske huseiere uavklarte kostnader og gir uavklarte gevinster, høres heller ikke ut som noe for kost-nytte-Jens, skjønt han trolig har mer sans argumentet om at Norge bør være en god alliert for sine allierte i krisetider. Og hva tenker egentlig Stoltenberg om fastpris på 40 øre? – hvor tyter de prisene ut, og hvordan påvirker det egentlig næringslivet? Men Støre har neppe tatt inn Stoltenberg for å lage altfor mange omkamper om et spørsmål som akkurat har ført til regjeringskrise.

Kanskje har Støre noe annet i tankene med sitt begrep om et moderne sosialdemokrati? En sosialdemokratisk politikk som er oppdatert og tilpasset vår tid, ikke Stoltenberg som skal synge gamle sanger om igjen? Men hva er i så fall det? Og hva har Jens Stoltenberg med den saken å gjøre? Og hvorfor har dette moderne sosialdemokratiet ikke produsert noen yngre talsmenn som kan løfte prosjektet også fra Finansdepartementet? – en Marianne Marthinsen, en Tuva Moflag eller noen annen, vel, moderne sosialdemokrat?

Spinn

Et annet spørsmål er: Er det sannsynlig at vi får se et helt annet Ap nå enn vi har sett de siste tre årene?

Arbeiderpartiet har selvsagt blitt preget av det fornuftsekteskapet med Senterpartiet. Men det er viktig å huske at det ikke var et tvangsekteskap. Arbeiderpartiet førte også valgkamp i 2021 mot sentralisering, for reverseringer, mot rusreform, for en uforutsigbar økning av kapitalbeskatningen. Vi får sikkert se mindre av alle disse tingene nå, det ville vi gjort også uten Stoltenberg – men Arbeiderpartiet har ikke mye tid hvis de skal stable på beina et nytt sosialdemokratisk prosjekt før valget i høst.

Som finansminister får Stoltenberg heller ikke legge frem sitt eget budsjett før etter valget. Det er grenser for hva det er mulig å gjøre utenom budsjettprosessene.

Derfor tror jeg heller ikke på at vi får «et moderne sosialdemokrati» som er noe annet enn de siste årenes politikk, før jeg får se det.

Virkelighet

Alt dette betyr selvsagt ikke at Jens Stoltenberg ikke kan (ut)gjøre en forskjell, for å låne en Støre-formulering. Gjennom sitt virke i NATO har imponert også oss i Minerva nok til at vi i julen kåret ham til Årets nordmann. Han kan skape ny entusiasme i Arbeiderpartiet ved sitt blotte nærvær. Han tar luven av lederstriden, og kan være med å få laget til å trekke i samme retning. I beste fall får han dessuten drahjelp av økonomiske konjunkturer.

Og Stoltenberg kan absolutt i kraft av sin person lokke velgere både fra sofaen, fra Lilla-Høyre og sikkert andre steder. Selv om jeg ikke tror en ny finansminister snur norsk politikk på hodet, hverken substansielt eller velgermessig, kan det i seg selv være nok til å snu valget: Hvis Ap for eksempel karrer seg opp til de 24,3 prosentene som støttet det moderne sosialdemokratiet i 2001, hvis ikke mer enn et prosentpoeng kommer fra Rødt og SV, hvis Sp kan holde seg over 8 prosent, og hvis MDG klarer sperregrensen eller KrF også havner under – da holder det til rødgrønn seier. 

Men det er et godt stykke dit ennå. Først skal vår «globale superhelt» på jobb i Finansdepartementet, og forholde seg til et krevende stortingsflertall i en upopulær regjering.

Mer direkte kommer han der det neste året til å få kunne få noen særdeles viktige oppgaver som ikke uten videre resulterer i en endevendelse av norsk partipolitikk eller velgerlandskap: Å navigere Norge gjennom et år som kan bli preget av internasjonal handelskrig, stor uforutsigbarhet og mye støy. Og kanskje: Å finne et bedre sikkerhetspolitisk rom for norske økonomiske bidrag til Ukraina. Kanskje er det rett og slett derfor han er hentet inn: For å gjøre en god jobb for Norge i det som vil bli et krevende år.

Men at det skal endre Norge eller sosialdemokratiet? Sikkerhetskonferansen i München har gitt Stoltenberg permisjon «på ubestemt tid». Det kan være grunn til å tro at det i første omgang betyr «til oktober».

Så kan han kanskje få en pust i bakken, spise en bedre middag med Støre og Barth Eide, finne frem gitaren og synge gamle sanger om igjen.