Klimautvalget og norsk velferd

Minerva har de siste månedene publisert flere artikler som kraftige anfall mot det regjeringsoppnevnte Klimautvalget og indirekte også norsk klimapolitikk, «Anbefalingene fra Klimautvalget er ikke verdt papiret de er skrevet på» heter det i en av artiklene som omtaler utvalget.

Jeg var ikke medlem av Klimautvalget og har intet å forsvare, men ettersom jeg helt siden min tid i Unge Høyre har følt en nær tilknytning til Minerva, tar jeg allikevel til pennen med håp om å bidra til en kunnskapsbasert dialog om dette viktige temaet. 

I artikkelen «Pinlig rapport fra Klimautvalget» kritiserer Øystein Sjølie utvalget for at det legger til grunn at Norge bør planlegge for at verden i hovedsak lykkes med å gjennomføre Paris-avtalen. Men det er ikke «aktivisme» å legge til grunn at Norge – som alle andre signaturstater til Parisavtalen – er forpliktet til å arbeide for å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader. EUs og Norges forpliktelse består i å kutte klimagassutslippene fra nivået i 1990 med 55 prosent innen 2030, og å bli klimanøytrale innen 2050. Også de fremvoksende utslippslandene Kina, India med flere har inngått viktige forpliktelser om klimaomstilling og klimanøytralitet, selv om forpliktelsene til de fremvoksende økonomiene fortsatt har et lavere ambisjonsnivå enn hva som gjelder for de historiske utslippslandene i OECD-området.

Kritikken fra Sjølie – og fra journalist Jone Frafjord i artikkelen «Late som-leken i det grønne skiftet» – mot Klimautvalgets anbefalinger synes å bygge på to premisser: 1) Verden klarer ikke å nå klimamålene. 2) Det har liten hensikt – og strider mot norsk velferd – å føre en ambisiøs klimapolitikk så lenge vi ikke kan være sikre på om alle «landene som teller» vil gjøre det samme.

At «verden når klimamålet (...) virker lite trolig», skriver Sjølie. Også journalist Frafjord harselerer over Klimautvalgets anbefalinger på samme grunnlag. «Den skitne hemmeligheten er at utslippsmålene i 2030 ikke blir nådd», skriver han i artikkelen.

Det er selvsagt lett å si seg enig i at det i dag virker lite sannsynlig at verden klarer å nå klimamålene 100 prosent. Men klimapolitikken er ikke binær: Enten når du målene, eller så gjør du det ikke. Som på nesten alle andre områder virker målet, i dette tilfellet den FN-vedtatte vitenskapelige forankrede «tålegrense» på 1,5 graders oppvarming, som en «handlingsregel» myndigheter, investorer og selskaper kontinuerlig må strekke seg etter og blir målt mot.

Det er i dette lys vi må se anbefalingene fra Klimautvalget. Utvalget legger til grunn målet om klimanøytralitet og 90–95 prosent utslippskutt, og drøfter så hvilke sektorer som bør få fortsette å slippe ut klimagasser innenfor de gjenværende 5–10 prosent. Hvorvidt målet globalt eller i Norge nås i 2050 eller 2060, er etter min mening ikke viktig for å vurdere Klimautvalgets anbefalinger, det avgjørende er å ta innover oss at vi kun har rundt tre tiår på å omstille Norge til et lavutslippssamfunn der det ikke er plass til nevneverdige utslipp fra verken olje- og gassproduksjon, transport eller matproduksjon. Dersom olje- og gassvirksomheten skulle få rett til å overskride nasjonens karbonbudsjett, betyr det at resten av samfunnet må plukke opp kostnadene ved å finansiere negative karbonutslipp i form av direkte fangst og lagring. Ingen kan i dag si med sikkerhet hva direkte fangst og lagring vil koste, men at det blir skikkelig kostbart, det vet vi.

Har det så noen hensikt at Norge og EU fører en klimapolitikk som sikter mot å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader så lenge ikke alle landene har forpliktet seg til å føre en like ambisiøs klimapolitikk? Etter min mening er svaret ja, og det er fordi dynamikken i både klimaforhandlinger og selskapenes og investorenes egne omstillingsmål peker mot stadig mer ambisiøse klimamål. Med økt kunnskap om akselererende temperaturøkninger og klimaskapte naturkatastrofer kan vi anta at myndigheter og næringsliv i årene fremover vil bli utfordret og presset til å trappe opp virkemiddelbruken. 

Skulle Norge velge å overkjøre klimamålene, for eksempel ved å fortsette å lete etter olje som tidligst kan gi produksjon når vi nærmer oss 2040 og utover, løper vi to risikoer. Den ene er at etterspørselen faller, slik IEA anslår i sitt nye scenario som legger til grunn at landene vil gjennomføre klimaforpliktelsene som var annonsert inntil september 2023. I dette såkalte «Announced Pledges Scenario» faller oljeetterspørselen fra dagens nivå på cirka 100 millioner fat til 70 millioner fat innen 2035. Blir dette utviklingen, vil dyre oljeutbyggingsprosjekter med lengre tilbakebetalingstid kunne gi store samfunnsøkonomiske tap, mens lavkostprodusentene i Gulfen for eksempel vil ha mer enn nok reserver til å dekke den reduserte etterspørselen. 

Den andre risikoen består i at Norge gjennom «eksemplets makt» stimulerer andre land til å fortsette med å lete etter mer olje, brenne av mer skog og ta i bruk billig, skitten kullkraft. Resultatet kan i verste fall bli et tilbakeslag for den globale klimaomstillingen, og at verden sklir mot tre graders oppvarming. Om noen skulle være i tvil om de katastrofale konsekvensene av at slikt scenario, anbefaler jeg denne kortfilmen av The Economist. De økonomiske tapene, også for Norge og ikke minst Oljefondet, vil være mange ganger større enn hva det eventuelt vil koste å følge Klimautvalgets råd om stans i ny letevirksomhet på områder der det i dag ikke finnes infrastruktur. 

Forslaget om letestans i nye områder uten infrastruktur er heller ikke nytt, men er til forveksling det samme som ble fremmet i 2020 av det såkalte Klimaomstillingsutvalget som ble ledet av Høyres tidligere klimaminister Vidar Helgesen og Kristin Halvorsen (undertegnede var medlem). Utvalget nedsatt av Civita, Norsk klimastiftelse og WWF var bredt sammensatt av representanter fra politikk, akademia og næringsliv. 

Skulle klimapolitikken feile, er det ikke umulig at det vil være rom for å presse ut enda litt mer olje fra verdens rikeste land. Men er det et veddemål det vil være trygt å inngå? Hvordan vil våre etterkommere se på valgene vi gjorde, dersom det i ettertid viser seg at også våre valg bidro til å underminere omstillingen bort fra det fossile som skulle sikre deres fremtid?

Terje Osmundsen er cand.polit. og adm.dir i Empower New Energy, styremedlem i Ullern Høyre, tidligere leder i Unge Høyre og politisk rådgiver for statsminister Kåre Willoch.