Gaza slik NRK ser det

Torsdag behandler Kringkastingsrådet klager på NRKs dekning av Gaza-krigen. Jeg har gjennomgått Dagsrevyens sendinger fra 8. juli til 8. august.

Gaza-krigen ser ut til å være over. En viss distanse kan være en fordel når jeg nedenfor analyserer NRK Dagsrevyens dekning av krigen. Jeg begrenser meg til hovedsendingen klokken 19.00, og ser ikke på NRKs øvrige dekning, eller hva NRKs journalister har foretatt seg i sosiale medier. Dette er altså en analyse av hva en seer som får hele sin dekning av Gaza-krigen på denne måten får med seg. En svakhet med denne avgrensningen, som er begrunnet i ressurshensyn, er at det er mulig at noe av det jeg synes mangler er dekket av NRK på annet vis.

Dekningen er vurdert opp mot hva som var kjent på det aktuelle tidspunkt, samt i noen tilfeller en bredere analyse basert på informasjon som har fremkommet i ettertid, men som ikke er referert i Dagsrevyen.

Meget bred dekning

Perioden jeg har undersøkt er fra 8. juli, da Israel startet sitt angrep, til 8. august, da en våpenhvile var på plass, og på tross av brudd på denne så det ut til at krigen ville gå inn i en mindre intens fase.

I løpet av disse 32 dagene, var det 86 innslag på Dagsrevyen relatert til konflikten. (Jeg regner et innslag som noe som har fått et eget nummer og tittel i Dagsrevyens egen oversikt på nettet. Sendingene kan ses her). Til sammen varte disse innslagene i 3 timer, 4 minutter og 52 sekunder, eller snaue 6 minutter i gjennomsnitt hver dag, og da er ikke introen først i Dagsrevyen tatt med.

Krigen dominerte altså Dagrevyens dekning i denne periode, bare avbrutt av nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Øst-Ukraina, og terror-trusselen mot Norge.

Til sammenligning raste borgerkrigen i Irak og Syria i samme periode. Ifølge FN ble 1737 mennesker drept i Irak i juli, av dem 1186 sivile – tall som er svært nær tapene i Gaza-krigen. Antall døde i Syria i samme tidsrom er trolig enda høyere. Dagsrevyen hadde i frem til den 8. august ikke et eneste innslag fra disse krigene, dersom man ikke regner de bitesmå nyhetsbulletinene som bare varer noen sekunder, eller et kort innslag (24 sekunder) den 9. juli om flyktninger i Norge som ikke returneres til Irak på grunn av sikkerhetssituasjonen der. Først den 7. august ble Irak og Syria en sak som fortjente eget innslag (31 sekunder) og dagen etter et lenger innslag, da USA bombet IS-stillinger i Irak. Det kan være mange grunner til en slik prioritering, og jeg drøfter ikke disse her.

God balanse i kildebruken

NRKs ledelse fremhever i en debattartikkel i Aftenposten 27. august at det har vært god balanse i bruk av kilder. Det vil si at talsmenn for israelske myndigheter og for Hamas, palestinske myndigheter og palestinere for øvrig slipper omtrent like mye til. Dette er korrekt.

Det gjelder også støtteorganisasjonene her hjemme. Med Israel for Fred - MIFF er intervjuet tre ganger, Palestinakomiteen en, en gruppe pro-palestinske kirkeledere det samme. To intervjuer med Erik Fosse er i denne sammenheng regnet i kategorien nøytral observatør. Mats Gilbert kommer i en mellomstilling, siden de fleste vet at han har svært sterke meninger om denne konflikten, samtidig som han har en egen autoritet i kraft av å jobbe som lege midt i krigen. Gilbert er også presentert i en samtale med Anne Sender 2. august, der balansen er gitt.

Men det er verdt å nevne at tonen i Jon Gelius intervju med MIFFs leder Conrad Myrland den 14. juli er langt mer kritisk enn i Dagsrevyens intervju med Mats Gilbert da han ble mottatt som en helt på Gardermoen den 30. juli.

Det jeg er opptatt av i denne artikkelen er hvordan NRKs egne journalister, samt de intervjuobjektene som ikke er åpenbart partiske, omtaler og vinkler sakene. En vanlig seer vil lett kunne innta en skeptisk holdning til partene og deres støttespillere, de tar det som sies med en klype salt. Når jeg for eksempel drøfter dekningen av spørsmålet om menneskelige skjold nedenfor, tar jeg for meg hvordan Dagsrevyens egne folk og nøytrale behandler dette, og ser bort fra beskyldningene fra israelske myndigheter, som en vanlig seer vil anse som propaganda.

Sivile tap - andel

I begynnelsen av krigen sendte Dagsrevyen også noen innslag fra israelsk side, om redselen for rakettene. Etter hvert ble dekningen dominert av det som skjedde i Gaza. Dette er ikke rart, siden nesten alle tap skjedde der. Men 1. august minnet Atle Bjurstrøm om at også israelske barn lever i frykt, etter et innslag om barnas situasjon på Gaza-stripen.

Og trusselen om angrep via tunellene fra Gaza og inn i Israel ble også nevnt, selv om Sidsel Wold bommet litt da hun skulle forklare bakkeinvasjonen den 18. juli: ”Soldatene skal ødelegge våpenlagre, utskytingsramper og stanse våpensmugling gjennom tunellene”. Men bakkeinvasjonen ble først og fremst begrunnet med ønsket om å ødelegge tunellene fra Gaza til Israel, ikke de fra Egypt som ble brukt til smugling, og hovedsakelig allerede var ødelagt av egypterne.

Det kanskje mest betente spørsmålet i Gaza-krigen er den høye andelen sivile tap, og det dreier seg både om klassifiseringen av sivile og forklaringen på hvorfor dette skjer. Jeg analyserer disse to spørsmålene i rekkefølge.

NRK har en rekke ganger vist til opptellinger av antall døde, og hvor mange av disse som er barn. Flere ganger er det også oppgitt andelen som er sivile, som regel med FN som kilde. Andelen oppgis ved ulike anledninger fra mellom to tredeler til fire femdeler.

Fokuset på kvinner og barn finner vi også i et intervju med utenriksminister Børge Brende den 12. juli. Han forteller at Norge bevilger penger og ”hjelper de barna, kvinnene og funksjonshemmede som er skadet”. Formodentlig skal pengene også hjelpe det flertallet av skadede som er voksne menn.

Den 30. juli får Odd Karstein Tveit eksplisitt spørsmål fra Atle Bjurstrøm, som innleder med: ”Tre av fire palestinske tap skal være sivile, melder FN. Kan vi stole på FNs tall?”

Tveit: ”Ja, vi kan stole på FNs tall. De registrerer dette”.

I internasjonal presse har det vært flere artikler om hvordan disse tallene fremkommer, og hvor sikre de er.

Først litt om hvordan dataene samles inn. New York Times skriver 6. august:

“News reports generally rely on the United Nations’ estimate of civilians killed. Matthias Behnke, a United Nations official, said those numbers came from cross-referencing research by several human rights groups, though he declined to say how many, which ones or what methods they used.(…)

Israel contends that some of the casualties were caused by errant Hamas rockets or mortars. Human rights groups acknowledge that people killed by Hamas as collaborators and people who died naturally, or perhaps through domestic violence, are most likely counted as well.”

Assocated Press skrev 8. august:

“Al-Kidra sits in an office at Gaza City's Shifa Hospital and receives casualty reports from hospitals and emergency services. Throughout the day, he frequently updates the figures on the ministry website and takes calls from reporters.

On Friday, his overall toll since July 8 stood at 1,902 dead, including at least 450 children and 243 women. Al-Kidra uses a very broad definition of civilians, saying the term applies to anyone who has not been claimed by one of the armed groups as a member.

U.N. researchers start out with figures from the ministry, the media and other sources, but then cross-check them with the help of Palestinian, Israeli and international human rights groups. (…)

The highest toll has been provided by the Gaza-based Palestinian Center for Human Rights, which said 1,976 Palestinians were killed over the past month, almost 83 percent of them civilians. The group's higher count of civilians is due, in part, to a broader definition. The PCHR says anyone who is not effectively participating in a military operation is a civilian, including a Hamas fighter who is killed at home while taking a break.

The Israeli group B'Tselem has adopted the most conservative approach, saying it is only putting women, children and men over 60 — or a total of 615 people out of the 1,510 dead it as counted so far — in the civilian category for now.”

New York Times så på navnene til de identifiserte døde og konkluderte:

"The population most likely to be militants, men ages 20 to 29, is also the most overrepresented in the death toll. They are 9% of Gaza's 1.7 million residents, but 34% of those killed whose ages were provided. (…)

Through last Thursday, according to a New York Times analysis of a list provided by the Health Ministry, more than a third were women, children under 15 or men over 60.”

Mange andre har også plottet kjønn og alder til de identifiserte døde, og primærkilden her er Al-Jazeeras oversikt. Figuren viser en slik fordeling for menn frem til 10. august, laget av MIFF. Noen vil sikkert reagere på at jeg bruker en så partisk organisasjon som MIFF som kilde, men husk at primærkilden er Al Jazeera, eid av den Hamas-vennlige herskende familien i Qatar. En liste over alle døde finnes også her.

Anthony Reuben, som er BBCs sjefsstatistiker, skrev en artikkel om temaet 11. august. I den opprinnelige versjonen het det: “Nonetheless, if the Israeli attacks have been “indiscriminate”, as the UN Human Rights Council says, it is hard to work out why they have killed so many more civilian men than women.”

Denne setningen er senere endret til: “Nonetheless, the proportion of civilian men over 18 killed seems high and it is not immediately obvious why.”

Israelske analytikere i The Meir Amit Intelligence and Terrorism Information Center, som er i ferd med å nøye granske hvert eneste navn, har så langt funnet at 54 prosent er sivile.

Pro-israelske og andre kilder viser til at Hamas endret sine påstander i etterkant av Gaza-krigen i 2008-09. Her David Pollock, The Washington Institute:

“For example, it took almost two years after the last major Hamas-Israel military confrontation, in December 2008-January 2009, for Hamas interior minister Fathi Hamad to acknowledge that around half of the approximately 1,200-1,400 Palestinian fatalities in that conflict were combatants. That was completely contrary to earlier Hamas reports and international media claims. Similarly, in the wake of that conflict and Operation Defensive Shield in 2002, the initial civilian fatality counts from the Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) were later discredited or even withdrawn, as described in a May 6, 2009, New Republic article by Simona Weinglass.”

Det er også verdt å nevne at Hamas’ innenriksdepartement har gitt eksplisitte instrukser om å kalle alle drepte for sivile:

"Anyone killed or martyred is to be called a civilian from Gaza or Palestine, before we talk about his status in jihad or his military rank. Don't forget to always add 'innocent civilian' or 'innocent citizen' in your description of those killed in Israeli attacks on Gaza.”

Det er åpenbart at menn er sterkt overrepresentert, og det gjelder særlig menn i stridsdyktig alder. På den annen side er det like åpenbart at ikke all menn i stridsdyktig alder tilhører Hamas eller øvrige militante grupper.

Det er en rimelig antakelse av Dagsrevyens seere har inntrykk av at andelen sivile tap er spesielt høyt i Gaza-krigen, sammenlignet med andre konflikter. Men dette er ikke opplagt. Som nevnt ovenfor har FN anslått andelen til omtrent den samme i Irak i juli, og The Economist viser 2. august til lignende forholdstall for konflikten i Øst-Ukraina (799 sivile av 1129 drepte). Disse tallene er beheftet med samme type usikkerhet som tallene for Gaza.

Barna

Et spesielt følelsesladet element er den høye andelen barn blant de drepte. NRK legger FNs tall til grunn, og så vidt jeg kan forstå, definerer de "barn" som inntil 18 år. Dermed blir andelen drepte barn godt over 20 prosent.

Barn opptil 14 år står for mindre enn 15 prosent av de drepte, mens de er langt sterkere representert blant bildene av døde og skadede. På tross av at det mange ganger opplyses om andelen barn, kan utvalget av bilder likevel gi inntrykk av at barna er enda sterkere representert. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis et tegn på en skjevhet i dekningen. Barn er uskyldige, og bør beskyttes særskilt i en krigssituasjon. Når de rammes i så stor grad, har det åpenbart nyhetsverdi. Men de aller fleste bildene som vises er av mindre barn, bare unntaksvis ungdommer, så seeren får ikke nødvendigvis med seg at ”barn” dekker opp til 18 år. Som vi har sett ovenfor, øker antallet drepte kraftig når vi kommer til 17 og 18 år. Mens det er opplagt at en 9-åring er sivil og uskyldig, er det ikke like opplagt for en 17-årig gutt. Vi vet at en del i denne aldersgruppen er militante.

Men det er heller ikke slik at Dagsrevyen benytter enhver anledning til å vise frem døde barn. Da fire barn ble drept på stranden den 17. juli ble det dekket bredt i internasjonal presse, men ikke av Dagsrevyen.

Sivile tap – forklaringer

Uansett usikkerheten om tallene, er det klart at en høy andel drepte er sivile. Det er flere mulige forklaringer på dette.

I den ene ytterkanten har vi palestinernes forklaring om at Israel bevisst forsøker å ramme sivile – å utrydde palestinerne. Dagsrevyen viser 9. juli til at den palestinske presidenten Mahmoud Abbas har kalt israelernes aksjon et folkemord. I samme tale kom han også med hentydninger til Auschwitz, noe NRK ikke viste.

Den tyrkiske statsministeren, nå president, Erdogan har flere ganger under krigen sammenlignet det Israel gjør på Gaza-stripen med Hitlers gjerninger.

Her ser vi Hamas-lederen Osama Hamdan, som 28. juli på Al-Quds TV viser til den gamle myten om at jøder dreper kristne barn for å bruke blodet deres i usyret brød.

Slike urimelige forklaringer kommer selvsagt ikke fra NRKs ansatte eller nøytrale intervjuobjekter.

Den neste forklaringen på alvorlighetsskalaen går ut på at israelerne ikke bryr seg om hvem de dreper. I denne kategorien finner vi Sissel Wold den 10. juli, som forteller at Gaza-folk er nervøse for bakkeinvasjon. ”Da vet de at det kommer en rekke, nervøse israelske soldater som skyter på alt som rører seg”.

Den 21. juli får Odd Karsten Tveit spørsmål fra Viggo Johansen om det er bevisst eller tilfeldig at sykehus treffes. Tveit svarer at han ikke har bevis på at det er bevisst. ”Hvis det er tilfeldig er det et tegn på at de skyter på hva som helst.”

Tillegg 28. august: Jeg utelot opprinnelig et eksempel som her følger fordi det relaterer seg til en hendelse tilbake i 1996. Men siden Bjørn Gabrielsen trakk det frem i sin innledning for Kringkastingsrådet i dag (og han misforsto konteksten), supplerer jeg her. I det samme innslaget den 21. juli sier Odd Karsten Tveit at det aldri får konsekvenser for israelerne hva de enn måtte gjøre overfor de sivile. Viggo Johansen spør hvorfor det ikke får konsekvenser, og Tveit svarer: ”Selv den gangen da de drepte 100 sivile flyktninger i en FN-leir i Libanon, så ble det ingen granskning og de slapp unna uten grunn. Og så sa de bare: Det var jo bare arabere likevel”.

Dette dreier seg om Qana i 1996. Det var en FN-undersøkelse, som konkluderte med at angrepet sannsynlig var bevisst. Amnesty konkluderte med bevisst, men også at Hizbollah brukte FN-basen som ”human shields”. Det vi er interessert i her er utsagnet ”det var jo bare arabere”, som ”de” sa. I kontekst må ”de” her bety israelske myndigheter, i det minste en ledende israler. Selv har jeg bare funnet en sekunderkilde med en henvisning til en lignende uttalelse fra en tilfeldig, anonym israelsk soldat.

Mål, feilbombing, collateral damage?

Vi finner flere eksempler på at dersom for eksempel en skole eller et sykehus blir truffet, så fremstilles dette implisitt som at dette var målet for angrepet – altså at hensikten var å ramme sivile. Men det finnes andre mulige grunner, for eksempel at disse bygningene ble truffet ved en feil, eller at det var legitime mål i umiddelbar nærhet. I det siste tilfellet er spørsmålet hvor stor risiko for sivile som er akseptabelt for å slå ut et militært mål.

Sidsel Wold sier 9. juli:

”Vi hører i dag at Israels forsvarsminister sier at de bare angriper terrorstruktur og terrorister av forskjellig grad, men de vi besøkte i dag kan fortelle noe annet, for vi har besøkt dem som har fått sine barn drept.”

Wold beskriver 12. juli et angrep på et senter for funksjonshemmede som en bevisst handling: ”For den israelske hæren var dette et terrormål, siden senteret ble angrepet klokken fire i natt. Flere jenter døde her.” Jeg regner med at Wold med uttrykket ”terrormål” mener at Israel så på det som et tilholdssted for terrorister.

Det dreier seg om Al-Wafa-sykehuset. IDF (altså det israelske forsvaret) påstår at sykehuset ble brukt som kommandosentral, våpenlager, at snikskytere var stasjonert i de øverste etasjene med mere. Sykehuset ble evakuert 17. juli etter israelsk bombeangrep. Direktøren ved sykehuset forteller til BBC om at han besluttet å evakuere og:

“As he recalled the scene, surrounded by his evacuated patients, two deafening salvoes of rockets took off from somewhere very close by - rockets fired by fighters from Hamas or one of the other armed factions.”

Han bekrefter altså at palestinere skjøt raketter rett i nærheten. Al-Wafa ble bombet 23. Juli, ifølge IDF som et svar på skyting fra selve sykehuset.

Den 18. juli viser Wold til ”den israelske hærens angrep mot sivile som ikke kan beskytte seg, vekker sinne ute i verden”. Den 20. juli rapporterer Wold om Shejaia, der det har foregått harde kamper: ”Her insisteres det på at hæren bare angriper militære mål, selv om statistikken viser noe annet”. Der ser ikke ut til at Wold anerkjenner fenomenet ”collateral damage”, altså at sivile kan rammes selv om de ikke er målet.

Den 21. juli melder Dagsrevyen om at fem personer er drept i et angrep på et sykehus. Det dreier seg om Al-Aqsa. IDFs forklaring, som ikke refereres, er at målet for angrepet var et våpenlager like ved.

Den 24. juli er en FN-skole angrepet av israelerne og minst 16 mennesker drept. Det dreier seg om en skole i Beit Hanoun. Tveit viste til at FN har sagt at de forsøkte å forhandle med Israel om et tidsvindu for å få flyktningene ut. Og det er riktig gjengitt. FN sa at de aldri fikk noen avklaring, mens Israel har en annen versjon, og påstår at det var Hamas som hindret evakueringen.

Viggo Johansen spør: ”Hvorfor angriper Israel slike steder?” Odd Karsten Tveit svarer: ”Det angripes over alt.” Men han viser også til at det er oppdaget raketter i flere FN-bygninger. Det siktes her til tre tilfeller ved FN-skoler, som ikke var i bruk på det tidspunkt rakettene ble oppdaget.

Den 30. juli er igjen en FN-skole truffet og 16 drept: ”Da stridsvogner i morgens skjøt granater inn i en FN-skole full av flyktninger, hevdet Israel at folk fra Hamas hadde vært i nærheten og skutt med bombekastere.” Det dreier seg om Jabaliya: Igjen er IDFs svar, som Dagsrevyen denne gangen refererer, at de besvarte granater fra skolen eller dens nærområde. FN plasserer skylden hos Israel.

3. august melder Dagsrevyen om nok en FN-skole som er angrepet. Det fremkommer at det dreier seg om inngangspartiet til en skole i Rafah. Sigurd Falkenberg Mikkelsen sier at det er ”mye som peker i retning av at dette var et israelsk angrep”, men at IDF ikke har kommentert saken. IDF bekrefter senere rakettangrepet på 2-3 aktivister fra Palestinsk Islamisk Jihad på motorsykkel utenfor skolen. Skolen var altså ikke målet, men ble rammet indirekte.

Neste trinn på alvorlighetsskalaen er å erkjenne at israelerne forsøker å unngå sivile tap, og vise til eksempler på dette, men mene at de ikke gjør tilstrekkelig mye. Herunder hører opplysninger om at israelske styrker varsler om angrep på forhånd. Dette gjør Dagsrevyen oppmerksom på flere ganger – 13. juli (Gelius/Wold), 14. juli (Wold), 18. juli (Kruse).

Som vi har sett ovenfor er det ofte vanskelig å avgjøre om de sivile tapene kunne vært unngått, siden vi som regel bare har IDFs forklaringer å basere oss på. Noen ganger er disse bedre dokumentert enn i andre tilfeller.

Hvem sto egentlig bak?

I noen tilfeller er det ikke opplagt hvem som faktisk avfyrte de dødbringende rakettene eller granatene.

Det gjelder skolen i Beit Hanoun den 24. juli, nevnt ovenfor, selv om Dagsrevyen entydig gir Israel ansvaret. Samme kveld som angrepet skjedde, bekrefter en FN-ansatt, her gjengitt i bloggen til avisen Times of Israel (kl. 19.55), at det har vært kamper i området og at palestinske raketter har eksplodert der. New York Times oppsummerer og viser til at FN ikke kunne bekrefte hvem som skjøt. Den 27. juli er IDF ferdig med sine undersøkelser: Palestinske styrker åpnet ild fra områder rundt skolen, og IDF konkluderer med at i løpet av kampene kom et israelsk prosjektil på villspor, men havnet på en tom gårdsplass uten å skade noen, og viser dronebilder fra dette. Her er avisen Haaretz om IDFs forklaring. Israel mener altså at det var palestinsk beskytning som drepte de sivile på skolen.

Den 28. juli blir syv barn drept i flyktningeleiren Al-Shati, og her kommer usikkerheten om hvem som sto bak frem i Dagsrevyen. Israel benekter at de står bak, beskylder Hamas, og Odd Karsten Tveit tør ikke å konkludere. Den italienske reporteren Gabriele Barbati bekrefter at det var en palestinsk rakett som traff.

Menneskelige skjold

I den andre ytterkanten kommer en forklaring på de sivile tapene som israelerne ofte bruker, nemlig at Hamas bevisst legger opp til store sivile tap, ved å legge sine rakettutskytinger nær skoler og sykehus, ved å oppfordre folk til ikke å søke tilflukt, og ved å unnlate å bygge bomberom for vanlige palestinere.

La meg først se på påstanden om at Hamas bruker sivile som menneskelige skjold, og deretter at de driver krig fra sivile områder.

EUs erklæring fra 22. juli tar eksplisitt opp dette:

“The EU strongly condemns calls on the civilian population of Gaza to provide themselves as human shields.”

Hamas har gjentatte ganger gitt beskjed om at befolkningen ikke skal evakuere som reaksjon på israelske advarsler. Vi kan skille mellom generelle advarsler som gjelder et større område og spesifikke advarsler som dreier seg om et konkret, avgrenset mål, som når Israel ringer eller skyter varselgranater på taket. I det siste tilfellet er det relevant å vise til Hamas’ talsmann Sami Abu Zuhri på Hamas TV-kanal Al-Aqsa den 8. juli:

Ayad Abu Rida (Reporter): «Witnesses told us that there is a large gathering, and people are still going to the Kawari family house, in order to prevent the Zionist occupation’s warplanes from targeting it.»

Interviewer: «What is your comment about this? People are reverting to the (human-shield) method, which proved very successful in the days of martyr Nizar Riyan…»

Sami Abu Zuhri: «This attests to the character of our noble, Jihad-fighting people, who defend their rights and their homes with their bare chests and their blood. The policy of people confronting the Israeli warplanes with their bare chests in order to protect their homes has proven effective against the occupation. Also, this policy reflects the character of our brave, courageous people. We in Hamas call upon our people to adopt this policy, in order to protect the Palestinian homes.»

Referansen til Nizar Riyan er interessant. Han ble drept av israelske bomber i Gaza-krigen i 2008-09. Folk som oppholdt seg i en gruppe bygninger som var målet for et angrep, ble advart av israelerne både via telefon og varselskudd. Riyan, en fremtredende Hamas-leder, unnlot å forlate bygningen, og sørget også for at hans familie ble på stedet. Det førte til at fire av hans koner og elleve av hans barn døde sammen med ham.

Washington Post beskriver hvordan syv mennesker ble drept i Kawari-familiens hus:

"One of the occupants of the house, Sawsan Kawarea, said she received a call from someone who identified himself as “David” from the Israeli military — apparently one of the warnings Israel says it issues to prevent civilian deaths.

“He asked for me by name. He said: ‘You have women and children in the house. Get out. You have five minutes before the rockets come,’ ” Kawarea said in an interview outside the crumbled building.

She ran outside with her children, she said. A first small missile struck the house — what Gazans call an Israeli “warning rocket.” After that strike, a crowd of young men ran into the house and up to the roof, thinking they would either protect the house from another strike or die defying the Israeli bombardment.

A second, much more destructive missile hit the home five minutes later. It leveled the building and sent dazed and panicked people into a small, sandy alley, their faces covered in white dust and blood. Hamas medical officials said more than a dozen people were wounded in the strike.”

Også i en artikkel i New York Times bekreftes det at folk faktisk strømmet til Kawaris hjem for å danne et menneskelig skjold etter at IDF hadde varslet om bombing.

En video IDF har sluppet viser at beboerne etter å ha fått en advarsel går opp på taket istedenfor å evakuere bygningen – her omtalt av Newsweek.

Noen avviser at Hamas bruker menneskelige skjold fordi det ikke er påvist at de tvinger folk til å bli i boligene, gå opp på takene osv. Dette er en snever definisjon av menneskelig skjold. Det Internasjonale Røde Kors definerer dette slik:

“The prohibition of using human shields in the Geneva Conventions, Additional Protocol I and the Statute of the International Criminal Court are couched in terms of using the presence (or movements) of civilians or other protected persons to render certain points or areas (or military forces) immune from military operations.”

Det kan ikke være tvil om at uttalelsene fra Zuhri ovenfor dreier seg nettopp om dette – å bruke tilstedeværelsen av sivile for å gjøre bygninger og områder immune for angrep.

Dagsrevyen viser en gang, i et innslag av Sidsel Wold den 13. juli til at Hamas-lederen, tidligere statsminister Ismail Haniyeh, ber folk bli i husene sine, men kobler ikke dette til sivile tap.

Den 1. august spør Atle Bjurstrøm en representant for Unicef om det er slik at Hamas bruker barn som levende skjold. Unicef gjør det helt klart at noen slikt er uakseptabelt, men vil ikke ta stilling til om det faktisk skjer.

Skyting fra sivile områder

Washington Post skrev følgende på lederplass 15. juli:

“Why would Hamas insist on continuing the fight when it is faring so poorly? The only plausible answer is stomach-turning: The Islamic movement calculates that it can win the concessions it has yet to obtain from Israel and Egypt not by striking Israel but by perpetuating the killing of its own people in Israeli counterattacks. More than 200 people, including a number of children, have already died in Gaza; Hamas probably calculates that more deaths will prompt Western governments to pressure Israel to grant Hamas’s demands.”

Den 30. juli snakker Odd Karsten Tveit med de som velger ut målene i IDF, og de forklarer at de ofte er tvunget til å angripe nær sivile.

Den 16. juli viser Jan Espen Kruse til israelske påstander om at det skytes fra skoler og sykehus, og bemerker at det vanskelig å sjekke disse påstandene. I mange tilfeller kan dette være riktig, og omfanget er vanskelig å fastslå, men vi har også flere bevis på at det skjer.

Utenlandske nyhetskanaler har dokumentert at Hamas skyter fra sivile områder (se nedenfor). Dette er i seg selv ikke så lett, siden Hamas eksplisitt forbyr å filme dette. Dagsrevyen har ikke nevnt denne betingelsen, men det har TV2s Pål T. Jørgensen. (Andre norske journalister benekter at de har fått slike instrukser fra Hamas). Men her kan vi se lederen for Informasjonsdepartementet i Gaza (Hamas) forklare på libanesisk TV at journalister som filmer rakettutskyting anses som israelske kollaboratører, og ble utvist, dersom de ikke endret sin historie. Det er indikasjoner på at RT News reporteren Harry Fear ble utvist på dette grunnlaget. Her kan du lese Hamas sin instruks til sosiale medier på palestinsk side om ikke å vise rakettutskytninger eller utskytningssteder.

Den indiske TV-kanalen NDTV har et sjelden opptak av avfyring i nærheten av det hotellet de bor på her. Journalisten forklarer bakgrunnen her. Også France 24 har bilder – først av en rakett som sendes, deretter av selve utskytingsrampen. Ifølge reporter Gallagher Fenwick ligger den omtrent 50 meter fra hotellet der mesteparten av den internasjonale pressen bor. (Jeg vet ikke om det er NRKs hotell.) Den ligger også omkring 100 meter fra en tydelig merket FN-bygning.

Al Jazeera hadde også en reportasje om utskyting nær sivile, men dette innslaget er ikke lenger tilgjengelig på stasjonens nettsider (men derimot via CAMERA, en amerikansk pro-israelsk organisasjon). Washington Posts William Booth rapporterer at det ikke er uvanlig at militante skyter raketter i nærheten av hotellet han bor på.

En reporter fra finske Helsingin Sanomat rapporterte 1. august om oppskytinger av raketter fra parkeringsplassen rett bak Shifa-sykehuset. Senere protesterte reporteren mot at hun oppfattet det slik at hun ble brukt i israelsk ”propaganda” for å unnskylde drap på sivile, men hun benekter ikke det faktiske innholdet i sin reportasje. Og her har vi en reporter fra den arabiskspråklige kanalen til France24, som rapporterer fra utenfor Shifa, da en rakett plutselig skytes ut like i nærheten (helt mot slutten). Jerusalem Post viser til en tweet fra Financial Times korrespondent John Reed som så “two rockets fired toward Israel from near al-Shifa hospital, even as more bombing victims were brought in.”

Hamas’ angrep på sivile

Den 8. juli viser Viggo Johansen til at Hamas i kveld sier at ”alle israelere er legitime mål” og konfronterer doktorgradsstipendiat Marte Heian-Engdal med dette. Hun svarer:

”Vi må legge inn retorikk som en faktor når vi skal forstå spillet som foregår her. (…) Vi må huske at Hamas er en organisasjon som er full av ulike fraksjoner, og her er det mange som har mange agendaer på kryss og tvers.”

Uttalelsen skal altså ikke tas for god fisk. Men Hamas raketter rammer helt tilfeldig, og det stemmer godt med at alle israelere anses som legitime mål. Heian-Engdal forsøker også å så tvil om hvem som er avsenderen til denne uttalelsen. Men det er altså Hamas offisielle talsmann Sami Abu Zuhri, her gjengitt av den iranske TV-kanalen Press-TV, som sa dette.

Hamas varslet på sin egen TV-stasjon den 9. juli om selvmordsangrep mot ”enhver buss, kafé og gate”.

Dagsrevyen 23. juli viser til at FNs Høykommisær for menneskerettigheter Navi Pillay mener at Israel kan ha gjort seg skyldig i krigsforbrytelser. Det vises et utdrag fra hennes tale, der hun sier at det er en ”strong possibility that international humanitarian law has been violated in a manner that could amount to war crimes”.

Strong possibility oversettes med “trolig”.

Men det som ikke sies, er at Pillay også anklager Hamas.

“As we speak, the indiscriminate firing by Hamas and other armed groups of more than 2,900 rockets, as well as mortars, from Gaza continues to endanger the lives of civilians in Israel. I have repeatedly condemned such indiscriminate attacks in the past. I do so again today.

Og om det å gjøre sivile til mål – fra begge sider:

“Not abiding by these principles may amount to war crimes and crimes against humanity.”

Og senere:

“Once again, the principles of distinction and precaution are clearly not being observed during such indiscriminate attacks on civilian areas by Hamas and other armed Palestinian groups.”

Pillay mener altså at både Hamas’ og Israels angrep “kan utgjøre krigsforbrytelser”. Men hun brukte langt mer tid til å gå gjennom israelske angrep, noe som er naturlig siden de har medført langt flere faktiske tap, i motsetning til Hamas’ raketter som stort sett ikke treffer.

Den 31. juli uttalte Pillay seg om spørsmålet igjen. Atle Bjurstrøm innleder: ”FNs Høykommisær for menneskerettigheter mener Israels angrep mot sivile er et bevisst brudd på folkeretten.”

Pilay sier: “They appear to be defying – deliberate definance – of obligations that international law imposes on Israel.”

Igjen ser vi at ”appear to be” forsterkes hos Bjurstrøm og i tekstingen. Pillay uttalte seg også denne gangen om Hamas, uten at Dagsrevyen fikk plass til dette, her gjengitt av AP:

“Locating rockets within schools and hospitals, or even launching these rockets from densely populated areas are violations of international humanitarian law,” Pillay said, referring to Hamas, but added that doesn’t “absolve” Israel from disregarding the same law.”

Også den palestinske representanten til FNs Menneskerettighetsråd mener at Hamas rakettskyting er en krigsforbrytelse.

Våpenhviler

Det har under hele perioden blitt arbeidet for våpenhviler, og flere er inngått, for så å utløpe eller bli brutt. Hvordan behandlet Dagsrevyen dette?

Først noterer jeg meg at  når det gjelder hvem som står bak rakettutskytinger fra Gaza-stripen, vises det i noen tilfeller ikke direkte til Hamas, men til palestinere/palestinske grupper/militante og lignende. Dette er i mange tilfeller klokt, da det ikke alltid er klart hvilken palestinsk gruppering som først skjøt raketter. Ofte har Palestinsk Islamsk Jihad vært først ute. Jeg drøfter ikke hvorvidt dette er med eller uten godkjennelse fra Hamas.

15. juli: Det fremkommer klart at Israel sier ja til våpenhvile, Hamas avviste den. Israel svarte da Hamas fortsatte å skyte.

17. juli: Jon Gelius: ”Etter fem timers våpenhvile ble angrepene både fra og mot Gaza-stripen gjenopptatt.” Det sies altså ikke noe om hvem som brøt den. FN ba kvelden før om en seks timers humanitær våpenhvile. Israel sa ja til fem timer – fra 10.00. Hamas sa i løpet av natten også ja. Holdt bare to timer – før raketter ble skutt mot Eskhol, Israel svarte noe senere.

26-27. juli: Det meldes at Israel forlenger den humanitære våpenhvilen med fire timer, og Odd Karsten Tveit informeres om at Hamas ikke har gitt beskjed om sitt standpunkt. Dagen etter melder Arnhild Myklebust: ”Netanyahu beskylder Hamas for å bryte våpenhvilen de selv har forhandlet frem”. Her tar altså Dagsrevyen ikke stilling til sakens faktum. Det gjør imidlertid Odd Karsten Tveit senere i sendingen: ”I ettermiddag brøt Hamas sin egen våpenhvile med hjemmelagde raketter”. Vi kan følge utviklingen den 26. og 27. via bloggen til Times of Israel. Kvelden før fortsatte Hamas å skyte raketter, men Israel lot være å gjengjelde, og vedtok 24 timers forlengelse ved midnatt. Reuters bekrefter Hamas sitt nei – vil ikke akseptere en våpenhvile uten at israelske styrker trekkes ut. Etter flere raketter gjennom natten, gjenopptar IDF sin beskytning litt etter 10.00. Hamas ber senere om våpenhvile, men Israel vil på bakgrunn av Hamas' tidligere nei ikke stoppe med å skyte før Hamas gjør det.

30. juli: Odd Karsten Tveit: ”Bare noen timer etter at Israel hadde kunngjort en fire timer humanitær våpenhvile, så angrep fly en markedsplass fullt av folk nær Gaza by. 17 ble drept og ti ganger så mange såret.” Det som ikke fremkommer her, er at denne våpenhvilen var begrenset geografisk, og Hamas avviste våpenhvilen som et ”mediastunt”. Angrepet skjedde utenfor dette området.

1. august: Atle Bjurstrøm innleder med at våpenhvile brøt sammen – ingenting om hvem som brøt den. Deretter Øyvind Nyborg: ”Våpenhvilen brøt sammen da to israelske soldater ble drept og Hamas tok en israelsk soldat til fange.” Hamas påsto at deres angrep på israelske soldater skjedde før våpenhvilen trådde i kraft, mens Israel påstår at det skjedde mer enn en time senere. FNs generalsekretær la senere ansvaret entydig på Hamas (kl. 06.48 her).

4. august: Viggo Johansen innleder: ”Både Hamas og Israel beskylder hverandre for å ha brutt våpenhvilen som Israel kunngjorde i formiddag.” Deretter Philip Lote: ”Dagen startet med at Israel kunngjorde en syv timer ensidig våpenhvile. (…) Kun minutter inn i den nye våpenhvilen falt de første bombene og sårede ble fraktet til sykehus.” Senere sier Sigurd Falkenberg Mikkelsen at den ble ”brutt fra israelsk hold”. Israel sier at deres angrep skjedde straks før våpenhvilen trådde i kraft. France24 refererer en anonym journalist som sier angrepet skjedde 6 minutter etter at våpenhvilen skulle ha startet.

8. august: ”Israel anklager nå Hamas for å ha brutt våpenhvilen i Gaza”. Johansen umiddelbart etter: ”Før våpenhvilen gikk ut i dag tidlig, skal Hamas ha skutt raketter inn i Israel. Israel svarte med bombeangrep.” Hallvard Sandberg: ”Raketter og granater fra Gaza begynte å falle inn over Israel i dag tidlig. (…) Israel sier at bombene kom etter rakettangrepene.” Dagsrevyen refererer altså påstander, men tar ikke selv stilling. Times of Israel viser kl 02.20 til at Hamas erklærer at de vil gjenoppta kampene dersom Israel ikke går med på permanent fjerning av blokaden. Kl. 04.24-28 skytes raketter. 06.48 - Hamas avviser våpenhvile. Kl. 08.01 raketter – men uvisst om det er Hamas, andre grupper, eller flere. Kl. 08.12 Hamas sier offisielt nei. 10.27 IDF svarer. Det bør altså ikke være noen tvil om at Hamas sa nei til våpenhvilen og brøt den.

Blokaden

Restriksjonene på flyten av varer og personer inn og ut av Gaza, gjerne omtalt som blokaden, er for mange en sentral forklaring på hvorfor krigen stadig blusser opp igjen, og hvorfor Hamas har vært uvillige til å inngå noen langsiktig våpenhvile.

Den 11. juli intervjues Erik Fosse ved Shifa-sykehuset. Han viser til at det ble sendt inn 13 lastebiler med medisinsk utstyr dagen før, men bare tre kom inn. De ble stoppet på grensen av israelerne. Fosse forklarer at han ikke vet hvor de ti resterende er. Jeg har ikke sett denne episoden kommentert noe sted, og kan ikke verifisere eller falsifisere påstandene.

Den 21. juli intervjues Fosse igjen, og viser til at blokaden har gitt ”mangel på drivstoff, mangel på rent vann, mangel på det meste – også medisinsk utstyr på sykehusene”. Han viser til at hans palestinske kolleger er blitt radikalisert og mener at blokaden har gått for langt. De kan like gjerne bli drept av bomber som å bli sultet i hjel.

Den israelske blokaden omfatter naturlig nok våpen og ammunisjon, men også varer som kan ha både militær og sivil anvendelse, og det er her at mange mener at israelernes tolkning og praksis er for streng.

Men blokaden omfatter ikke medisiner og medisinsk utstyr. Det har vært rapportert om noen unntak, som synes dårlig begrunnet – batterier til høreapparater og rullestoler.

Derimot er det høyst sannsynlig en indirekte effekt, gjennom at Gazas økonomi åpenbart rammes av blokaden, eller mer konkret at stadige strømbrudd ødelegger medisinsk utstyr. Samtidig kan ikke myndighetene på Gaza-stripen (Hamas) fritas for å ha prioritert for eksempel bygging av tuneller fremfor utstyr til sykehusene. Israelernes forklaring på mangelen på medisiner i Gaza, noe som også er et problem i fredstid, finnes her.

BBC har en Complaint Unit, som i juli 2013 ga klageren medhold i at det ikke var korrekt å tilskrive mangel på medisinsk utstyr på Gaza den israelske blokaden:

“However, the sentence “The blockade of Gaza for example has led to shortages of medicines and medical equipment” gave the impression that the Israeli blockade covered medical supplies, which is not the case.”

Til påstanden om faren for å sulte ihjel: Dette er ikke et vanlig fenomen på Gaza-stripen. Derimot er det riktig at store deler av befolkningen er avhengig av matvarehjelp fra FN-organen UNWRA, som peker på høy arbeidsledighet og fattigdom som hovedgrunnen til problemene. Blokaden er altså ikke en direkte, men en indirekte grunn.

Den 9. juli refererer Sidsel Wold:

”Det er også israelske talsmenn i dag som sier at man skal kutte bensin- og strømforsyningen til Gaza, sånn at alle lider”. Hun viser til at det er forbudt i henhold til Genèvekonvensjonen å straffe kollektivt.

Dette referer til en uttalelse fra viseforsvarsminister Danny Danon, og var aldri Israels politikk, noe man lett kan slutte når Wold bruker uttrykket ”israelske talsmenn”, noe som i normal språkbruk betyr at man uttaler seg på vegne av Israel. Danon uttalte seg bare på vegne av seg selv, og ble sparket ut av regjeringen den 15. juli etter å ha kritisert Netanyahu for å være for veik i behandlingen av Hamas.

Den 18. snakker utenriksminister Brende nødvendigheten av å heve ”den blokaden som de er utsatt for, bl.a. for å få inn humanitær hjelp.” Det er lett å oppfatte dit hen at blokaden omfatter humanitær hjelp.

Det fremkommer ikke av Dagsrevyens sendinger at forsyninger fortsatte fra Israel til Gaza under hele krigen. Det er ganske uvanlig at et land tillater forsyninger til fienden på denne måten. Om dette var tilstrekkelig, er en annen sak.

Av tidsmessige grunner er det noen temaer som ikke er dekket av denne gjennomgangen. Det gjelder en drøfting av hvorvidt Israels angrep er proporsjonale, om oppslutningen om Hamas på Gaza-stripen er så entydig som det fremgår i Dagsrevyens reportasjer, og diskusjonen om Shifa-sykehuset eventuelle rolle i Hamas’ kamp. Jeg håper å komme tilbake til disse spørsmålene senere. 

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.