Det nye partiet Sentrum vil mislykkes

Tirsdag kom nyheten om at tidligere Ap-byråd Geir Lippestad, en gjeng røde KrF-ere og en MDG-er har startet et nytt parti. Partiet skal hete Sentrum og erklærer seg blokkuavhengig. Ifølge partiprogrammet henter de sin ideologiske inspirasjon fra sosialdemokrati, kristendemokrati og kristensosialisme. Partiet vil jobbe mot utenforskap, for inkludering, og legger FNs bærekraftmål og menneskerettighetene til grunn. Av mer konkret politikk ønsker de å ta imot flere flyktninger, hegne om EØS, avvikle oljenæringen innen 15 år og kjempe mot ulikhet.

Allerede i lanseringsintervjuet avslører Lippestad at blokkuavhengighet betyr det samme for Sentrum som det betyr for MDG. Han sier at partiet vil gå inn for regjeringsskifte, ettersom partiets mål ikke er forenlig med Frp-samarbeid. Det er fristende å påpeke at Frp ikke sitter i regjering, og at Frp ikke ser ut til å gå over til venstresiden med det første. Dermed kan det se ut til at denne blokkuavhengigheten også for Sentrum er et kodeord for rødgrønn. Dette bekreftes i onsdagens Politisk kvarter, der Lippestad bekrefter at partiet skal plassere seg et sted i sentrum-venstre. Kanskje ikke veldig overraskende, ettersom Lippestad så sent som i juni var styreleder i sentrum-venstre-tenketanken Agenda.

De fleste sakene er gjenkjennelige for alle som følger norsk politikk. Partiet fremstår som en kombinasjon av SV, MDG, Ap og KrF. Det er mange fine ord, men få prioriteringer. De vil stenge oljenæringen, ta inn langt flere flyktninger, og betale for det hele med aktiv nasjonal eierskapspolitikk. Lippestad hever seg over økonomiske spørsmål ved å stille spørsmålet «har noen regnet på verdien av medmenneskelighet?». Han vil ikke bedrive vulgære økonomiske beregninger av hva flyktninger eller eldrebølgen koster. Lippestad foretrekker et diskrimineringsregnskap, og kan allerede fastslå at det regnskapet ville vist knallrøde tall.

Profilen på sakene og formuleringene minner mer om SV og MDG enn om Ap og KrF. At jeg inkluderer Ap og KrF i miksen, skyldes i noen grad partiledelsens tidligere partier, men også partiets ideologier. For Sentrum har ikke én ideologi, de har tre. Sosialdemokrati forbindes med Arbeiderpartiet, kristendemokrati med KrF, og kristensosialisme, som ser ut til å være mest fremtredende i SV. Denne kombinasjonen av ideologier er rimelig spesiell. Der sosialdemokratiet har fokus på at staten skal løse samfunnets utfordringer, begynner kristendemokrater i motsatt ende. Kristendemokrater ser på familien og sivilsamfunnet som de viktigste byggeklossene for et godt samfunn, og har derfor en iboende skepsis til en stor stat. Det er sannsynligvis denne ideologiske motsetningen partiet glatter over ved å inkludere kristensosialisme. Kristensosialisme er stort sett sosialisme, begrunnet i kristne verdier som solidaritet, omsorg og likeverd.

Partier vinner stemmer ved å ha troverdighet på viktige saksområder og å vinne terreng for sin ideologi. I de konkrete sakene Sentrum nevner, har allerede andre partier stor troverdighet. Få tviler på at SV og KrF vil ta imot flyktninger, at MDG vil stenge ned oljeproduksjonen, eller at Arbeiderpartiet ønsker et inkluderende arbeidsliv. I disse sakene vil det bli vanskelig å tilrive seg sakseierskapet, ettersom partiene har brukt mange år på å bygge troverdigheten. At et nytt parti skal greie å vippe de etablerte av pinnen, virker lite sannsynlig.

Ideologisk sett konkurrerer Sentrum med Arbeiderpartiet (og flere andre!) om sosialdemokratiske stemmer. Her er konkurransen svært hard, og Sentrum skisserer et sosialdemokrati som neppe vil fenge de brede lag av befolkningen. Den kristendemokratiske delen av ideologien er det potensielt mer håp for, ettersom KrF har mistet mange velgere de senere årene, og få andre partier står klare til å plukke dem opp. Dessverre for Sentrum er den politiske plattformen ganske langt fra kristendemokratisk, så ideologiske kristendemokrater vil nok fortsatt sogne til KrF eller partiets regjeringskamerater. Det siste håpet er kristensosialisme. Det er ingen partier som direkte bekjenner seg til kristensosialisme, men de fleste kristensosialister vil gjerne havne i SV. Det var nok også noen kristensosialister på rød side under KrFs veivalg i 2018. Kristensosialisme er ser ut til å være Sentrums eneste håp, ettersom alle andre saker og ideologier er tatt av andre partier.

Kristensosialister er sannsynligvis en veldig liten minoritet i både SV og KrF. Det er lenge siden sist man hørte en SV-er uttale seg i positive ordelag om kristendommen og kristne verdier. Vi skal heller ikke glemme at Knut Arild Hareides retningsvalg i 2018 ikke var et valg mellom rød og blå side, men et valg mellom sentrum-venstre eller sentrum-høyre. Hareide gjorde det klart at partiet ikke skulle regjere med SV eller Rødt, på samme måte som det ikke skulle regjere med Frp.

Geir Lippestads parti tilfører foreløpig lite til den norske partifloraen. Standpunktene og ideologiene er stort sett kopier av etablerte partier. Den eneste muligheten er ideologien kristensosialisme, som skiller dem fra andre partier. For at Sentrum skal lykkes, må de rendyrke denne nisjen, og håpe på det beste. Jeg tror de vil mislykkes.