– Den klassiske dannelsen finnes knapt i dag

Det sies at poesi er det som blir borte under oversettelse. Derfor sier kjennerne heller ikke at poesi oversettes, men at den gjendiktes. I så fall er Geir Uthaug kanskje vår siste gjenlevende romantiske poet. Det har alltid vært poesien fra svunne tider som har engasjert ham. Om sin ungdom har han tidligere forklart at «Jeg følte meg like fremmed for mye av norsk samtidslitteratur som Obstfelder som var kommet på feil klode. Jeg måtte dikte meg inn i en annen verden, som også kunne bidra til å gjøre den rikere.»

Han har oversatt et stort antall skjønnlitterære romaner, men viktigst er hans gjendiktninger av store engelske poeter fra romantikken, som Byron, Keats og Blake. Gjennombruddet kom i 2000 med Den kosmiske smie, som Dagbladet kalte «sjølve Boka om Blake». Den nådde ut over landets grenser, den høstet ikke bare glimrende kritikker her hjemme, men de største avisene i Danmark – Politiken, Berlingske Tidende og Information – spanderte helsides omtaler.

Geir vokste opp i et kunstnerhjem. Hans far var billedkunstneren Jørleif Uthaug, hans mor var frilansjournalist. Hun var britisk, så det er kanskje ikke så rart at det ble den britiske litteraturen han ble opptatt av. Her hjemme ble det Henrik Wergeland og de idéstrømningene han representerte. Han presentere sitt verk Et verdensdyp av frihet ikke bare i Wergeland-året 2008, men i selveste rikssalen på Eidsvoll. Forøvrig presenterte han Wergeland utenfor landets grenser – i Edinburgh, Amsterdam, Tel Aviv og Ramallah.  I statsbudsjettet for 2015 ble han utnevnt til statsstipendiat, for sitt «breide virke som forfattar, lyrikar, gjendiktar og litteraturformidlar». I sum er det romantikken dette brede virket har omhandlet, tidsepoken som bestod i individualisme, motstand mot opplysningstidens dyrkelse av den rene fornuft, en betoning av følelsenes plass, naturens betydning og kanskje det viktigste – fantasiens plass i den menneskelige bevissthet.