Førstemann til å lære seg Trumpsk!

Donald Trump er igjen offisielt USAs president. I en tale som spilte på ganske velkjente «trumpske» strenger lovte han at «Amerikas gyldne tidsalder» starter nå. Det var lite som minnet om «american carnage»-talen i 2017, og til Trump å være var det en gjennomgående optimistisk, forsonende og disiplinert tale. 

Han lover å sende tropper til Mexico-grensen, stanse illegal innvandring, slå hardt ned på kriminelle gjenger, gjenopprette lov og orden og slår an en tydelig front mot woke identitetspolitikk, men strekker samtidig ut en hånd til den latinamerikanske og afroamerikanske befolkningen og lover (provoserende nok for en del progressive) å «realisere Martin Luther Kings drøm». På den økonomiske politikken var det lite konkret å hente annet enn en repetisjon av løftene om å bruke tollmurer og tariffer for å «berike amerikanere». 

I det hele tatt var det en løfterik tale i kjent Trump-stil, med lite overraskelser, der alt skal bli større, bedre og mer strålende enn det noen gang har vært. Nå begynner den realpolitiske hverdagen, der vi får se hvordan Trump tenker å omsette visjonene til konkret politikk. 

Uforutsigbarhet, men også muligheter

«Vi må lære oss å snakke Trumpsk», sa Ketil Solvik Olsen (FrP) på Debatten. Jeg tror det er en god analyse. Vi er vant med at hvert ord en amerikansk president sier offentlig er nøye kalkulert, men vi burde ha lært av Trumps første periode at han ikke fungerer på samme måte. 

Med Trump får vi lov til å være med på den frie «bevissthetsstrømmen» av tanker, assosiasjoner og innfall som de fleste av oss har, men som vi filtrerer betydelige ganger i vårt eget hode, før vi lar det renne ut av kjeften (eller tastaturet der filteret er noe mer varierende). Når verdens  mektigste menneske ikke bare inviterer oss inn i dette universet, men tilsynelatende ser på usikkerheten det skaper som et verktøy han kan bruke til sin fordel, tvinges vi til å lære oss å forstå dette språket selv.

Kaoset rundt Trumps uttalelser om kontroll av Grønland (som Trump påfallende nok ikke nevnte med et ord i en tale der han lovte å ta tilbake Panama-kanalen) viser dette med all tydelighet. For hver artikkel som nøkternt forsøker å analysere hva Trump egentlig vil med Grønland, er det 100 hysteriske artikler ala «truer med militærmakt». Men er det virkelig noen som på ramme alvor tror at Trump nå sitter og forbereder militær konfrontasjon med Danmark?

Trump ser både næringsvirksomhet og politikk som en transaksjonell øvelse, og det gir som regel mer mening å tolke hans uttalelser som en del av en forhandlingsstrategi der han bruker usikkerhet og frykt for å skape et scenario som tvinger frem innrømmelser eller avtaler han mener USA er tjent med.

En mer nærliggende analyse er altså at Trumps uttalelser om Grønland er et tydelig signal om at USA ikke tar lett på den strategiske viktigheten av Arktis, at han mener sikkerhetspolitiske interesser på Grønland ikke er godt nok ivaretatt i dag, og at han ønsker å presse Danmark og Europa til å ta trusselen i Arktis fra et ekspansjonistisk Kina mer på alvor. Her ligger det i så fall også muligheter for Vesten. Sterkere amerikansk tilstedeværelse for å motvirke kinesisk innflytelse er i høyeste grad i vår egeninteresse.

Analyse fremfor moralposering

Poenget mitt er ikke å bortforklare eller unnskylde Trumps uttalelser. Det er åpenbart bekymringsfullt at USAs president er villig å bruke en slik «sjokk og frykt»-strategi overfor sine nærmeste allierte. Et tillitsfullt forhold mellom USA og vestlige allierte er viktig i en farligere verden, og dette blir nå satt på prøve.

Jeg synes imidlertid det er lite interessant å delta i en slags kommentatorkonkurranse om «hvem som klarer å være mest forferdet over Trumps siste uttalelse». Det har for det første null påvirkning på den amerikanske opinionen som har valgt ham, og kanskje enda viktigere: Det bidrar ikke til å gi norske avislesere bedre innsikt i hvilke beveggrunner Trump og kretsen rundt ham har i ulike saker. Moralposering om norske forhold kan være irriterende nok, men det har i det minste en mulig påvirkning på den opinionen du skriver til. Moralposering på norsk om amerikanske forhold du har null påvirkning på, er derimot et nytt nivå av meningsløshet.

I tilfellet Ukraina er jeg eksempelvis oppriktig bekymret for hva Trump vil, og hans motvilje mot å uttrykke tydelig støtte til Ukraina var mitt viktigste ankepunkt mot ham foran fjorårets valg. At en republikansk presidentkandidat, på gjentatte oppfordringer, slik Trump fikk i debatten mot Harris, ikke engang var i stand til å uttrykke tydelig at han ønsket at Ukraina skulle vinne krigen, var temmelig absurd å være vitne til.

Jeg kunne skrevet en lang artikkel om nøyaktig hvilke saker som gjorde at jeg stemte sånn eller sånn, men det er egentlig ikke spesielt relevant for andre enn meg selv. For realiteten er at amerikanske velgere valgte Trump, på tross av, på grunn av eller helt uavhengig av denne uttalelsen.

Det viktigste nå må derfor være å prøve å forstå hva Trump vil med Ukraina og om det finnes et påvirkningsrom for vestlige allierte. Det er nemlig fullt mulig å se for seg tenkelige og sannsynlige scenarier der Trump bidrar til å svekke Ukrainas posisjon, men også der han strammer til presset mot Russland, fordi han lar seg overbevise om at Putin holder ham for narr og at forhandlinger på Putins premisser vil få USA og Trump selv til å se svake ut. Eller et scenario der hans primære motivasjon er å bruke truslene om å trekke amerikansk støtte som en brekkstang for å få Europa til å bidra med enda mer. (Evt. et tredje scenario der han egentlig ikke har noen primær motivasjon, men lar seg overbevise av den som presenterer «the best deal»).

Vår usikkerhet er også våre fienders usikkerhet

I en farligere og mer utrygg verden skal vi heller ikke undervurdere den potensielle verdien i en amerikansk president som ser uforutsigbarhet som en styrke, og vet hvordan han bruker det. Trump har allerede før innsettelsen spilt en avgjørende rolle i våpenhvileavtalen mellom Hamas og Israel. En viktig årsak er antakelig en bekymring for hvor frie tøyler Trump kunne finne på å gi Israel dersom Hamas nektet å inngå i reelle forhandlinger.

Trump er villig til å trosse business as usual og skjære igjennom når han mener det er riktig, noe han eksempelvis viste ved flyttingen av USAs ambassade i Israel til Jerusalem. Både Clinton, Bush og Obama lovet det samme i sin tid, men feiget ut der Trump gjennomførte. Hvis man mener amerikansk lederskap i verden er viktig for å avskrekke vestens fiender, så må verden også vite at USA er villig til å sette makt bak kravene.

Trump har i det hele tatt en bedre track record i Midtøsten enn noen annen amerikansk president i nyere tid, gjennom Abraham-avtalene som normaliserte forholdene mellom Israel, Bahrain og Emiratene, og som i sistnevnte tilfelle også representerte første gang Israel har inngått en frihandelsavtale med et arabisk land. 

When push comes to shove, vil du heller være alliert med bølla som er villig til å bruke muskler, men som du dessverre aldri kan være helt trygg på, enn hen som sier alle de riktige tingene, men som alle vet at kun har det i kjeften.

Jeg er blant dem som mener at det er gode argumenter for å se både fremveksten av IS- og deres kontroll av store landområder i Syria og Irak fra 2014 til 2019, samt. Russlands invasjon av Krim i 2014, i direkte sammenheng med USAs manglende vilje til å svare da Bashar al-Assad krysset den «røde linjen» president Obama selv hadde trukket opp, om bruk av kjemiske våpen. Biden-administrasjonen har likeledes vært en eneste lang demonstrasjon av forutsigbar svakhet, helt siden fiaskoen av en uttrekning fra Afghanistan. Jeg synes ikke det er urimelig å spekulere i hvorvidt dette var en medvirkende årsak til timingen for Putins fullskala angrepskrig mot Ukraina et halvår senere.

Autoritære ledere avskrekkes av andres styrke og motiveres av andres svakhet. Verdens autokrater visste nøyaktig hvor de hadde Biden-administrasjonen. De vet ikke hvor de har Trump. Vestlige statsledere må kjenne sin besøkelsestid og lære seg å bruke dette til sin fordel.

Infantil retorikk, men gode instinkter

Vi kan heller ikke ta fra Trump at han på tross av en tidvis infantil retorikk, har truffet godt med sine politiske instinkter, der mer veltalende og sofistikerte europeiske statsledere bommet. Det var nødvendig å legge sterkere press på Europa for å bidra mer til eget forsvar. Oppgjøret med Kina var på overtid. Trumps advarsler mot konsekvensene av å gjøre seg avhengig av russisk gass ble latterliggjort, men det er Merkel og ikke Trump som ser temmelig tåpelig ut i etterkant.

Om Trump lykkes med å få kontroll på Mexico-grensen som spant fullstendig ut av kontroll på Bidens vakt (i stor grad på grunn av villet politikk), klarer å få til betydelige reduksjoner i det føderale byråkratiet, reduserer skatter og fjerner reguleringer som får fart på amerikansk produktivitet og får opp amerikansk energiproduksjon, så kan han skape en vinneroppskrift for høyresiden i USA som vil vare lenger enn denne fireårsperioden. 

Jeg er nok mest spent på hvordan han har tenkt å håndtere en overopphetet økonomi som trenger nedkjøling etter altfor mye offentlig stimuli. Trump var ikke akkurat mindre glad i offentlig pengebruk enn sine forgjengere i sin første periode, og han er en type som gjerne vil ha navnet sitt på «storslagne prosjekter». Hvordan han har tenkt å bruke tariffer for å stogge prisveksten er heller ikke intuitivt, for å si det forsiktig. 

Om Trump lykkes med sitt innenrikspolitiske prosjekt gjenstår altså å se. Det som uansett er tilfelle er at vi skal leve med Trump i fire år, og om vi tolker alt han sier bokstavelig, så er vi dømt til å levere konsekvent dårlige analyser av hans intensjoner. Trump er en ekstrem personlighet, men han er ingen ideologisk overbevist ytre høyre-karakter slik han ofte fremstilles i norsk presse. Han motiveres mer av en forståelse av seg selv som et slags talerør for «common sense». 

Ulempen med en dealmaker som er mest opptatt av å vinne er selvsagt at han kan overbevises om at vinneroppskriften er det motsatte av det vi ønsker, men det betyr også at man kan få gjennomslag for ting som ellers ikke ville vært på bordet. «Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i sin tid. I så fall er det viktigste akkurat nå at Norge blir best på å snakke trumpsk.