Gjengkriminalitet som motkultur

I løpet av de tiårene med fremmedkulturel innvandring til Norge har samtidig livsverdenen til stadig yngre årsklasser blitt kolonisert av en kompetitiv individualisme. Investeringer i egen humankapital har blitt et imperativ. Et meritokrati på speed lokker med fremtidige karriereveier. Lykkes du får du tilgang til konsumgoder og livsstiler, som glitrer og skinner fra alle flatene i den nye massemediale virkeligheten. Taperne har bare seg selv å skylde på, vinnerne bare seg selv å takke.

Hva skjer i et slikt samfunn, når det samtidig inntreffer raske og store demografiske endringer? For å svare på det må vi vite både hvem vi er og hvem de kommer er.

I den perioden verden kom til Norge har det eksistert en type arbeidsdeling mellom styringselitene i partiene Høyre og Arbeiderpartiet på den ene siden og det vi kan kalle kulturvenstre eller de mer radikale venstrekrefter på den andre siden. Begge sider har sluttet opp om progressive verdier som mangfold og flerkultur, samtidig som de mer eller mindre stilltiende har godtatt en oppgavefordeling:

Mens styringseliten førte en en (nyliberal) økonomisk politikk som avviklet restene av statlig initiert nærings- og industripolitikk til fordel for markedsorienterte reformer, ble skolen og utdanningssektoren (og resten av kulturlivet) en tumleplass for venstresiden, som forøkte å motarbeide at næringslivets logikk også underla seg disse sektorene.

Denne arbeidsdelingen ble forbundet med større gnisninger i og med at den internasjonale skoletesten PISA fra 2000 innførte en symbolsk konkurranseutsetting av norsk skole. Samtidig økte andelen elever i private grunnskoler fra 2 til over 4 prosent i perioden 2003 til 2019.

I det vi kan kalle SV-skolen ble den skjerpede meritokratiske konkurransen møtt med tre ulike strategier:

For det første et forsøk på å fortrenge at skole og utdanning i siste instans handlet om selektering ved å legge vekt på ikke-faglige aktiviteter som skapte en opplevelse av felleskap.

For det andre et forsøk på å trøste taperne i konkurransen ved å innbille dem at de «er gode nok som de er». Skulle dette halvveis lykkes og ikke umiddelbart bli avslørt som tomt prat, måtte det utvikles personlige relasjoner mellom elev og lærer. Pedagoger måtte beherske psykologenes terapeutiske språk eller i det minste kunne formidle optimismen i den positive psykologien.

For det tredje et forsøk på bevisstgjøre elever tilhørende ulike minoriteter om at de var ofre og utsatt for ulike former for diskriminering og rasisme. Da var det viktig å få på plass lovfestede rettigheter som la avgjørende vekt på hva elevene selv opplevde og følte.

Paragraf 9a i opplæringsloven er et ekko av den underdog-metafysikken som kom til å kjennetegne tenkningen til den nye venstresiden i kjølvannet av studentopprøret i 1968. Vi har å gjøre ikke bare med en politisk-moralsk rettighetspatos på vegne av minoriteter og marginaliserte.

Paragraf 9 a eller Djupedal-paragrafen – oppkalt etter den tidligere kunnskapsministeren fra SV – uttrykker også en kunnskapsskepsis eller en radikal rasjonalitetskritikk. Man har oppgitt troen på at mellommenneskelige konfliktsituasjoner kan bedømmes ut fra objektive kriterier og prosedyrer. I stedet opererer man med et kunnskapssyn der ulike perspektiver tilsynelatende konkurrerer og er likestilte. Det er imidlertid oppfatningen og opplevelsen til den som kan påberope seg å være mest offer, forfulgt, diskriminert og marginalisert som skal tillegges størst vekt, dvs. ha definisjonsmakten over hva som er «sant».

Slik har vi blitt. Hvem er nå de som kommer til oss?

Blant innvandrere fra det antropologer kaller klan- og æreskulturer er det store forskjeller i bakgrunn og ressurser. Det finnes et ambisiøst sjikt av familier som bruker mye penger og press for at deres barn skal komme inn på ALI-studiene.

På den andre ytterkanten finner vi dem som av ulike grunner ikke har forutsetninger for å lykkes på de meritokratiske utdanningsarenaene.

Barn fra dette siste sjiktet av innvandrere kommer ofte fra dysfunksjonelle familier og deres «avvikende» atferd kan observeres veldig tidlig, allerede før skolestart. Innvandrergutter har et stort fri- og spillerom under den tidlige oppveksten, i motsetning til den kontrollen og reguleringen av for eksempel utetider som blir praktisert i norske familier.

En oppvekst i Norge gjør også at minoritetsgutter i stor grad unnslipper de drakoniske sanksjonene på sin antisosiale atferd, som en intakt klankultur i foreldrenes hjemland ville ha reagert med. Det er lett å skjønne at flere kan bli beruset av en følelse av frihet og makt, der regel- og lovbrudd tilsynelatende ikke får konsekvenser, men møtes med forståelse og omsorg fra lærere og andre personer i sekundærsosialiseringens førstelinjetjeneste. I denne kampen mot voksenverdenen føler de seg endelig som vinnere, og har bare forakt for en samfunnsmoral som viser seg svak og ettergivende.

Minoritetsgutter som tilhører denne kategorien havner som regel på yrkesfaglige studieretninger. Her møter de en ny utfordring som har sammenheng med at Norge ikke bare har tatt i mot mange innvandrere fra land i det utvidete Midtøsten fra Marokko til Afghanistan, men også tallrike arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa.

Minoritetsgutta må ut å konkurrere i manuelle og fysisk krevende yrker på et arbeidsmarked, som også har blitt tøffere og hardere. Og dette skyldes ikke bare – slik venstresiden ynder å fremstille det – sosial dumping og et mindre regulert og organisert arbeidsliv i for eksempel bygg og anleggssektoren. Nei, gutta må måle krefter med faglig dyktige arbeidsinnvandrere fra blant annet Litauen og Polen med en mye høyere terskel for å tåle press og stress, skitt og slit.

Jeg har undervist på påbygging til generell studiekompetanse i mange år, og har sett en hel hærskare slukørete og skuffede gutter som har hoppet av yrkesfag etter litt praksis og vil ta studieforberedende, som altfor mange dessverre ikke har forutsetninger for å lykkes med. De har bygget muskler på treningsstudio, men holder ikke ut å jobbe fysisk hardt i all slags vær. I denne gruppa har jeg imidlertid også funnet noen av de beste og mest reflekterte elevene jeg har hatt.

Ønsket om raske penger og behovet for status og anerkjennelse (blant de som blir sosiale tapere) må finne et uttrykk et sted, og for noen blir det gjengkriminalitet, som er et slags hybrid produkt av tradisjonelle skam- og æreskulturer og moderne populærkulturer som mafiafilmer og gangsterrap. Kriminaliteten danner ytterpunktet på et atferdsspekter som går fra brøling og det å ta mye plass verbalt og fysisk, for å bevege seg over ulike former for antisosial dominansatferd, der hensikten er å sette seg i respekt ved å bli fryktet.

Dessuten kan innvandrergutter av dette kaliberet fritt jakte etter sex med norske jenter, mens jevnaldrende norske gutter ikke får prøve seg på deres søstre og kusiner. Da vanker det bank. Det hersker en «strukturell rasisme» på sjekkemarkedet.

Estetikken og stilidealene, habitusen og sjargongen blant de tøffe og råe minoritetsgutta som gir fingeren til autoritetene som vokter over spillereglene i den meritokratiske konkurransen, kan utøve en sterk attraksjon og tiltrekningskraft også på etnisk norske gutter som mislykkes på skolen og kanskje også på andre arenaer der individuelle prestasjoner teller, som i idretten.

Sårbare individer fra denne sistnevnte gruppa skal vi passe på. Her kan det løpe rundt udetonerte bomber, som i frustrasjonen over å bli gruset av sine minoritetsetniske konkurrenter, kan gripe tilbake til voldsforherligende «forbilder» fra så og si den egne kulturelle horrorhistorien, for eksempel i form av blonde (nazi-) beist.

Kanskje kan også fenomenet Andrew Tate - Top G(angster) - plasseres her? Hans innsalg av Hustlers University til fremadstormende unge menn består i å fremstå så sterk og kynisk at han verken trenger staten eller en innvandrergjeng for å beskytte seg.

Dette er Gordon Gekko mutert til en multikriminell. Gjennom sin perfide perfeksjonisme demonstrerer han den hvite maskulinitetens overlegenhet til underlegne «innfødte» gutter, som både har tapt i prestasjonssamfunnet og blitt slått ut av feminisme og multikultur.