Glenn Diesens selektive historietime

Hvordan skjer desinformasjon i dag? Den smarte desinformasjonen er å lyve minst mulig om fakta, men å destillere et budskap slik at det kun inneholder akkurat slike fakta og perspektiver som passer til de spesielle, vridde historiene desinformanten vil ha lyttere og lesere med på. Og legg desinformasjonen i lange podkaster som bare menigheten orker å lytte til. I slike podkaster bør helst kjendiser eller folk med fine titler prate, som professorer.

Her skal kommenteres et intervju som den omstridte amerikanske professor Jeffrey Sachs gjorde med norske professor Glenn Diesen. For enten Diesen og Sachs tror på alt de sier eller ikke, fremstår formatet og budskapet for meg som noe som minner om denne typen desinformasjon. Podkasten ble lagt ut på YouTube 9. januar i år. I starten av samtalen presenterer Sachs Diesen som «en av verdens ledende statsvitere innen geopolitikk». Dette kan oppleves merkelig, da Sachs er økonom av fag og ingen autoritet på internasjonal politikk. Og selv om Diesen er professor ved et norsk universitet, er det grunn til å tro at ingen av dem som forsker på internasjonal politikk ved norske universiteter, er enig i Sachs’ vurdering. Faktisk er det primært i Russland at Glenn Diesen løftes frem som en viktig stemme. Mon det.

I begynnelsen av den over én time lange samtalen kan podkasten minne om en småkjedelig historieundervisning i internasjonale relasjoner. Freden i Westfalen og sånt.

Om man bare holder ut, kommer imidlertid Diesens mer kjente stil frem. Han fremstiller her og der historien noe skjevt. For eksempel når han sier at Frankrike, som hadde tapt Napoleonskrigene, fikk en plass ved det internasjonale møtebordet etterpå, og utelater at det var et Frankrike med et annet regime som fikk bordplass. For bourbonerne kom på tronen igjen der i 1815. Når duoen kommer til andre verdenskrig, unnlater Diesen å nevne Molotov-Ribbentrop-avtalen og det faktum at Sovjetunionen og Nazi-Tyskland i praksis var allierte de første 21 månedene av krigen.

Etter hvert blir det adskillig tale om Gorbatsjovs forslag og skisser innen internasjonal politikk i sluttfasen av den kalde krigen. Behendig glemmes det at Gorbatsjov da talte på vegne av Sovjetunionen, en statsmakt som ikke eksisterte etter 1991. Da var det den russiske føderasjon som ble styrt fra Moskva. Men Russland var bare én – riktignok den største og mektigste – av 15 tidligere sovjetrepublikker. Hva med de andre 14? Er de å betrakte som aktører eller bare som vedheng til stormakter? Det sier Diesen intet om.

NATO har skylden

NATO-utvidelsene i 1999 og 2004 får ikke overraskende mye plass. Her nærmer vi oss nemlig sakens kjerne: dagens krig i Ukraina. Diesen ser i samtalen helt bort fra hvilken rolle små og mellomstore nasjoner selv spilte i forbindelse med disse utvidelsene. Kanskje viktigst av alt: at de selv presset på for å komme inn i forsvarsalliansen. Landene i Øst-Europa hadde i varierende grad ligget i skyggen av Russland i lang tid, enten det var tsaren eller kommunistpartiet som regjerte i Kreml. Russisk imperialisme overskrider ideologi. Det var således lite overraskende at de demokratisk valgte regjeringene i disse landene søkte seg inn i det vestlige forsvarssamarbeidet da den kalde krigen tok slutt. Historien sett fra disse landene og folkenes perspektiv fremstår nokså irrelevant for Diesen og Sachs. I det hele tatt synes ikke små og mellomstore nasjoner å være verdige aktører. Fremstillingen er gjennomgående at USA lokket eller presset små og mellomstore stater inn i NATO.

Påstander om at NATO-utvidelsene i øst «truet Russlands sikkerhet», er noe Diesen tar for gitt. Han hopper bukk over det faktum at det frem til Russlands militære aggresjon mot Ukraina begynte i 2014 ikke fantes NATO-baser for eksempel i de baltiske land. NATO hadde rundt 2010 selvsagt ingen lokal kapasitet i Øst-Europa til aggresjon mot Russland. Og dette var heller aldri noe ønske, siden NATO er en defensiv allianse, noe Diesen tilsynelatende ikke synes er vesentlig.

Selektiv Ukraina-historie

Deretter går praten over på Ukraina. Det er riktig, som Diesen sier, at det i årene før 2014 var lav oppslutning i Ukraina om NATO-medlemskap. En drøss med meningsmålinger viste det. Problemet, som Diesen fullstendig ignorerer, er hva som skjedde i og med Ukraina høsten 2013 og tidlig i 2014. Russlands anneksjon av Krym-halvøya og hybrid-invasjonen av Donbas etter avsettelsen av den prorussiske presidenten Viktor Janukovytsj, sørget for å snu folkemeningen. Diesen får det også til å fremstå som om NATO i årene før 2014 var veldig ivrig på å få Ukraina inn, men meningene internt i alliansen – som drives av konsensus mellom medlemmene – var delte.

52 minutter ut i videoen blir det spennende, for Sachs lyver om det politiske skiftet i Ukraina tidlig i 2014. Han «glemmer» alt med den ukrainske assosiasjonsavtalen med EU i 2013, Euromaidan-demonstrasjonene og at den russiskvennlige presidenten lot sikkerhetsstyrkene «Berkut» skyte på demonstrantene i Kyiv, slik at mange ble drept, for så å flykte og bli avsatt av nasjonalforsamlingen. I stedet hevder Sachs at regimeendringen tidlig i 2014 skyldes hva vestlige land gjorde. Ukrainske aktører på gatene, som i månedsvis hadde demonstrert og blitt skutt på, og i politikken, som fjernet en fraværende president, blir totalt underkjent i hans fortelling. Den såkalt «ledende eksperten på geopolitikk» Diesen tok på ingen måte til motmæle mot fremstillingen. Dessverre, men ikke overraskende gitt hans uttalelser om Russland og Ukraina i en årrekke.

Det er i det hele tatt påfallende hvor lite vekt vestlig-kritiske røster som Diesen eller Sachs legger på befolkningene og landene som faktisk påvirkes av Russlands stormaktsambisjoner. Denne måten å se ting på er imidlertid helt i tråd med verdensbildet som forfektes i Kreml: Enhver folkelig motstand mot russisk dominans er et komplott styrt av vestlige regjeringer.

Diesen hevder at Minsk-avtalene fra 2014 og 2015 handlet om at vestlige land ville skaffe seg tid til å bevæpne Ukraina. I hans beskrivelse av de siste ti årene av ukrainsk politisk historie eksisterer ikke ukrainerne selv som aktører. Der de fleste objektive observatører av hendelsene vil kunne se behovet for en styrket ukrainsk forsvarsevne etter at landet hadde mistet en strategisk viktig halvøy og blitt utsatt for hybridkrig langs grensen mot Russland, snakkes det fra Diesens hold primært om ytre krefter som dytter ukrainerne foran seg i et kynisk forsøk på å svekke Russland. I denne fremstillingen er regjeringen i Kyiv bare en nikkedukke for vestlige interesser fremfor en selvstendig aktør.

Hyppig gjest hos russiske medier

Etter at Donald Trump vendte tilbake til Det hvite hus, har det blitt klarere at ønsket fra Washington er forhandlinger mellom Russland og Ukraina, der det forventes at sistnevnte vil måtte frasi seg noe av territoriet russerne i dag okkuperer. En vanlig vestlig innstilling er at Ukraina må være sterkest mulig før en setter seg ved forhandlingsbordet. Graden av russisk fremrykning på slagmarken vil være omvendt proporsjonal med Kremls vilje til å forhandle og inngå kompromisser. Diesen deler ikke denne innstillingen, og tar ikke hensyn til de imperialistiske russiske kravene mot Ukraina som ble stilt ved fullskala invasjonens utbrudd i 2022 og uttalt av president Putin så sent som i juni. Putin brøt med det såkalte Budapest-memorandumet, som garanterte for Ukrainas grenser, da han annekterte Krym, startet krigen i Donbas og senere invaderte resten av landet. Uten reelle sikkerhetsgarantier er det liten tvil om at Russland igjen vil slå til militært etter noen år med fred eller våpenhvile. Russiske toppolitikeres og mediers stadige insistering på at Ukraina er en kunstig nasjon som ikke fortjener livets rett, adresseres heller ikke av hverken Diesen eller Sachs.

For mange som har fulgt med på Ukrainakrigen er Glenn Diesen et kjent navn. Han har jevnlig opptrådt på russiske RT, og brukes flittig som sannhetsvitne i russiske medier. Samtalen med Sachs stemmer sånn sett overens med hva Diesen har publisert før. Tre uker før fullskala invasjonen, 3. februar 2022, skrev han for eksempel følgende på Steigan.no:

«I februar 2014 støttet NATO landene et statskupp i Ukraina for å fjerne president Janukovitsj som insisterte at Ukraina skulle være nøytralt, og erstattet han med en pro-vestlig/anti-russisk regime.»

Egentlig avslører Diesen sin manglende forståelse av politikk, fordi han er ute av stand til å forklare hva som skjedde internt i Ukraina før og etter 2014. Dersom makthaverne i Ukraina etter 2014 var kuppmakere – som Diesen påstår – hvorfor skulle de da ha latt president Petro Porosjenko tape gjenvalget i 2019?