Svak Kina-analyse fra UiO-forsker Kristoffersen

Henning Kristoffersen fra rådgivningsselskapet The Governance Group skriver for tiden på en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo om entreprenørskap og næringsliv i Kina. Han er også aktiv i det offentlige ordskiftet i Norge, særlig som en motstemme mot Kina-kritikk.

Naturligvis er det viktig at ulike synspunkter presenteres for et norsk publikum. Kristoffersen signerer sine innlegg som forsker, og i en akademisk tradisjon bør man da forvente gjennomarbeidede og balanserte analyser. Dessverre kommer Kristoffersens innlegg til kort.

Kristoffersens «bærekraftige globalisering»

I møtet med Kina må vestlige politikere søke å skape en bærekraftig globalisering. Slik konkluderer Henning Kristoffersen i en kronikk som Aftenposten publiserte 6. april. Men han skriver lite om hvordan dette skal skje. Analysen halter på flere viktige punkter: Den mangler nær sagt enhver form for balanse, og er skjemmet av alarmerende påstander om innovasjon og diktaturets nødvendighet.

Frakobling

Førsteinntrykket er at Kristoffersen ser på en situasjon der Vesten kobler seg fra den kinesiske økonomien som omtrent umulig. Men dette er altfor enkelt, for frakobling er ikke et binært valg der man kun kan lande på enten en total frakobling eller ingen frakobling.

En delvis frakobling har vi allerede kunnet observere, for eksempel gjennom japanske insentiver til en moderat hjemflagging fra Kina, og den svært begrensede rollen som kinesiske selskaper har fått i utbyggingen av 5G-nettet i en rekke vestlige land. Kristoffersen er inne på det samme når han skriver at «Det er lett å forstå logikken i at selskaper fra det autoritære Kina ikke skal være hovedleverandører for vår mobile infrastruktur».

På med Beijings briller

Men da er jeg framme ved den delen av Kristoffersens analyse der et balansert og kritisk blikk er svært vanskelig å få øye på. Kortversjonen er at hans kritikk av Biden-administrasjonens handelspolitikk er høyst tendensiøs. Samtidig er kronikken kjemisk fri for referanser til Beijings rene hevnaksjoner gjennom handelstiltak når den internasjonale kritikken blir utålelig for diktaturet.

Med Beijings briller på tolkes enhver stormaktskonflikt som drevet fram av USA. Kristoffersen trykker det ensidige «USA og Kina»-narrativet som vi kjenner fra Erik Solheims innlegg, til sitt bryst. Og i likhet med Solheims tekster styrer han nesten fullstendig unna å kritisere kinesiske myndigheter.

Kristoffersen trår feil i sin USA-kritikk

Viktige deler av kronikken kretser rundt Kristoffersens påstand om at USAs handelsminister ønsker et samarbeid med Europa for å bremse innovasjon i Kina. Han skriver at uttalelsen ikke er myntet på nasjonal sikkerhetspolitikk, men «kampen mot kinesisk innovasjon per se».

Her opptrer Kristoffersen som formidler av reaksjonen fra kinesiske myndigheter. Han tar imidlertid feil. Et gjennomgående tema i det åpent tilgjengelige intervjuet er nettopp nasjonal sikkerhet, nærmere bestemt innen halvlederteknologi. Uttalelsen Kristoffersen viser til referer seg til kontroll av eksport. Det er vanskelig å tolke handelsminister Raimondo på en annen måte enn at hun her sikter til eksport av produkter med relevans for nasjonal sikkerhet.

Videre er Raimondos poeng at for bærekraftig globalisering er regler for områder som teknologi, kunstig intelligens og personvern sentrale. Slik verden er i dag kan et handelsregime med bærekraftige globale regler bare sikres ved at den frie verden tar definisjonsmakten.

Se til Taiwan!

Kristoffersen gjengir så et utsagn om at Kina vil bli ledende innenfor nær sagt alle fundamentale teknologier. La oss da se til halvlederteknologi, som ligger til grunn for mye av teknologiutviklingen: Folkerepublikken dominerer på ingen måte. Derimot har Asias fremste demokrati, Taiwan, en klar lederrolle. Taiwan viser at demokrati fungerer utmerket i en kinesisk kultur. Innovasjon forankret i kinesisk kultur og historie fungerer mye bedre i et fritt samfunn enn under kommunistpartiets autoritære styre.

Øynene er lukket for Beijings overgrep

I innlegget viser Kristoffersen til at Kina har profittert på en regelstyrt verdensøkonomi. Men igjen svikter analysen, om målet er bærekraftig globalisering: Hvorfor skriver han ikke om kinesiske myndigheters utallige brudd mot regelstyrt handel? Som det gjennomgripende angrepet på import fra Australia? Sabotasjen av eksport fra Litauen til Kina? Nå en WTO-sak med bred støtte til de modige balterne. Eller for den saks skyld Nobel-hevnen mot norsk laks?

Et eksempel fra i år er EUs sak mot Kina i WTO om patentbrudd i telekom-sektoren. Vi er dessverre veldig langt unna å kunne håpe på en bærekraftig globalisering som Beijing vil rette seg etter.

Med en så grunn analyse av dagens situasjon blir Kristoffersens etterlysning av «bærekraftig globalisering» en retorikk uten særlig substans. Dette er ikke første gang at hans analyser viser en gjennomgående mangel på å gå kinesiske myndigheter nærmere etter i sømmene: Jeg har tidligere kommentert en kronikk om Kina og klima der Kristoffersen feier en rekke forhold under teppet, som fremtidige utslipp ved den storstilte pågående og planlagte utbyggingen av nye kullkraftverk med lang levetid og Xi Jinpings skarpe utfall mot EUs planer om en handelspolitikk som premierer lave CO2-utslipp.

Et knefall for diktaturets narrativ

Kristoffersen alarmerende påstand som ble omtalt over, er at alt håp er ute for demokratisk utvikling i Kina («så lenge det var håp om demokratisk utvikling i Kina»). Igjen er det verdt å se til Taiwan. Øya var styrt som et brutalt diktatur gjennom flere tiår. Under politiske forfølgelser ble tusenvis henrettet. Men med Lee Teng-hui kom så reformene på 1990-tallet. Reformer som skapte Asias ledende demokrati. Også i Kina vil folk ha frihet: 17. juni 2019 var Hongkongs gater fylt av to millioner som krevde respekt for byens autonomi. Vi skylder 1,4 milliarder kinesere å holde fast ved håpet om at grunnleggende menneskerettigheter også er oppnåelig for dem!

Men er det dit Kristoffersen vil? Eller vil han at diktaturet ikke skal utfordres? At verdensordenen som ble etablert etter andre verdenskrig gjennom FNs Erklæring om universelle menneskerettigheter og de tilhørende avtalene som Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, må settes til side før en «bærekraftig globalisering» kan etableres? Slike avgjørende spørsmål henger fullstendig i luften etter en gjennomlesning av Kristoffersens kronikk.