Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme

Når forfatteren av boken De nasjonale strateger (1998), i anledning et nytt etterord til den aktuelle nyutgivelsen, har valgt å reflektere over «globale strateger», blir man nysgjerrig. Rune Slagstad gir oss et kortfattet innblikk i disse refleksjonene i sitt interessante og, samtidig, avslørende innlegg i Klassekampen 5. november. 

Artikkelen foretar et bredt historisk sveip, fra den såkalte «nyliberale» bølgen fra slutten av 1970-tallet til dagens tendenser i retning av nasjonalistisk, anti-liberal, og oligarkvennlig «Crack-Up Capitalism». Slagstad lar være å betone at verden nå trues av en ny bølge av internasjonal desintegrasjon og ytterligere demontering av den regelbaserte internasjonale orden. Det er symptomatisk.

Demokrati vs. globalisering?

Gjennom Slagstads fortelling skimter vi en underliggende og, tilsynelatende, uunngåelig motsetning: Nasjonalt demokrati vs. globalisert økonomi. Men dette motsetningsforholdet er oppkonstruert. Motbevisene, som Slagstad av en eller annen grunn ikke berører, er så overveldende og tydelige som de kan bli. 

Tenk bare på Roosevelts revolusjon i amerikansk utenrikspolitikk fra siste halvdel av 1930-tallet, bort fra nasjonalistisk isolasjonisme – over til liberal internasjonalisme basert på grunnprinsippene åpenhet og likhet, motsatsen til internasjonalt anarki og den sterkestes rett til å herske vilkårlig. 

«Vi må slutte å oppføre oss som strutser», sa Roosevelt, og begynne å forstå at selv ikke det amerikanske demokratiet ville være trygt i en verden omgitt av diktaturer. Derfra startet den møysommelige veien mot en rettsbasert internasjonal orden etter andre verdenskrig: Atlanterhavspakten, Bretton Woods, FN, GATT, NATO, EF og så videre, som ikke minst land som Norge har nytt godt av. 

Slobodians preanalytiske anti-liberalisme

Men ett sted har Slagstad funnet støttepunkter for sin enøyde kritikk av liberalismen: hos den sosialistiske historikeren Quinn Slobodian, kjent for sine revisjonistiske historiefortolkninger. Disse er forankret i en preanalytisk visjon, hvor liberalismen, oftest i sine mest ugjenkjennelige versjoner, projiseres som en dobbeltmoralsk historisk folkefiende. Ikke ulikt måten liberalismen ble foraktet av anti-demokratiske nasjonalistiske tenkere i mellomkrigstidens Tyskland, tilhørende den såkalte konservative revolusjon, som Oswald Spengler, Arthur Moeller van den Bruck og Carl Schmitt.

Ledsaget av Slobodian begir Slagstad seg ut på en meget smal vei, hvor det er lett å havne i motopplysningens idégrøft og mørke. 

Når jeg ser bort fra en serie pussige faktafeil, fremstår det mest oppsiktsvekkende i Slagstads tekst at han åpenbarer en tydelig mangel på kunnskap og innsikt, når han skriver om den ordoliberale tradisjonen innen økonomisk-politisk tekning. Det kan se ut som Slagstad, åpenbart uten kjennskap til primærkildene, velger å forholde seg utelukkende til Slobodians to refererte bøker, uten tegn til kritiske sideblikk. Det bærer galt av sted.

Det ordoliberale perspektivet på økonomisk politikk

På samme vis som Slobodian forleder Slagstad leseren til å omfavne et forvrengt bilde av de såkalte ordoliberale økonomene og tenkerne. Denne tankeretningen sprang ut av en systematisk kritikk av forestillingen om en uregulert kapitalisme, og kan spores tilbake til oppstarten av et forskningsprosjekt tidlig på 1930-tallet, under ledelse av Freiburg-økonomen Walter Eucken. Forskningsprosjektet handlet om konsekvensene av privat maktkonsentrasjon for samfunn, politikk og økonomisk utvikling, med Weimarrepublikkens tiltagende kartellisering av næringslivet, økonomiske nasjonalisme og kyniske lobbyisme fra mektige særinteresser som bakteppe. 

I sin mest utviklede form søkte Walter Eucken m. fl. svar på følgende hovedspørsmål, gjengitt i boken Grundsätze der Wirtschaftspolitik (1952): «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?». Hovedperspektivet her var å betrakte økonomien som et middel, ikke som et mål i seg selv, styrt av et menneskelig mål, uttrykt politisk. 

Euckens prinsipielle svar og politiske råd, med utgangspunkt i et begrunnet økonomisk systemvalg, var å skape rammebetingelsene for en velfungerende markedsøkonomi, med fri konkurranse og fri prisdannelse som grunnprinsipper. Det innebar videre et institusjonelt rammeverk, avledet av et sett av konstituerende prinsipper, omgitt av et sett av regulerende prinsipper, egnet til å sikre institusjonenes (spillereglenes) integritet og hensiktsmessighet over tid.

Interdependenz der Ordnungen

Sentralt i den ordoliberale systemtenkningen (Denken in Ordnungen) står forståelsen av institusjonell Interdependenz, det vil si de gjensidige avhengighetene og det balanserte samspillet mellom samfunnets politiske, juridiske og økonomiske institusjoner. Alle de sentrale ordoliberale økonomene med Eucken i spissen, inkludert Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, forstod hvor viktig det økonomiske systemet var for å underbygge et robust liberalt demokrati – og omvendt, samt hvilke farer demokratiet utsettes for gjennom sentralistisk planøkonomi, økonomisk nasjonalisme og vilkårlige statlige inngrep i markedsprosesser. En tilsvarende forståelse finner vi blant en rekke ledende liberale økonomer i Italia, Frankrike, England og Sverige, fra Luigi Einaudi, Jacques Rueff og Lionel Robbins, til Friedrich Hayek, Eli Heckscher og Bertil Ohlin. 

Økonomiminister Ludwig Erhards grunnleggende motivasjon bak reformprogrammet for Soziale Marktwirtschaft (den sosiale markedsøkonomien) i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig var sterkt påvirket, så vel moralsk som teoretisk, av Eucken, Röpke og Rüstow. Som sosiologen Ralf Dahrendorf har understreket i ettertid, er det liten tvil om hvilken avgjørende betydning det påfølgende tyske Wirtschaftswunder fikk for å befeste det liberale demokratiet i Vest-Tyskland, etter en lang serie tidligere mislykkede forsøk. Også i land som Italia, senere også i Frankrike, skulle en beslektet liberal økonomisk politikk få tydelige positive konsekvenser for demokratisk dannelse, maktspredning og velstandsutvikling.

Det er kanskje ikke helt uten grunn at det per dags dato ikke finnes et eneste eksempel på et sterkt forankret demokrati, uten en eller annen form for fungerende markedsøkonomi. Men slike erkjennelser passer usedvanlig dårlig inn i Slobodians skjema, eller for den saks skyld i Slagstads slobodianske gjenfortelling.

«Ordoglobalisme» 

Men én ting har Slobodian helt rett i. Det ordoliberale perspektivet på institusjonell innramming av markedsøkonomien har i en viktig forstand vist seg velegnet som en veileder for å utvikle internasjonale, spesielt multilaterale spilleregler. Grunnprinsippene om åpenhet og likhet springer ut av kjernen i ordoliberalismens konstituerende krav om ikke-diskriminerende spilleregler. Eller sagt på en annen måte: Like spilleregler for alle, håndhevet likt for alle, er egenskaper som muliggjør et likeverdig og gjensidig forpliktende samarbeid mellom nasjoner, på fredelig vis. 

Det er heller ingen tilfeldighet at Euckens konsept for aktiv konkurransepolitikk senere viste seg å bli hovedinspirasjonskilden til EUs (og indirekte Norges) gjeldende konkurranselovgivning. Eller at innflytelsesrike økonomer tilknyttet instituttet for høyere internasjonale studier (IHEI) i Genève, fra Wilhelm Röpke den gang, til Richard Baldwin i vår tid, har gitt vesentlige bidrag til å reprodusere ordoliberale prinsipper, anvendt på globale og multilaterale institusjoner som GATT og WTO.

Absurde koblinger i bakvendtland

Men i bakvendtland, i en verdensøkonomi sett med Slobodians sosialistiske eller Trumps nasjonal-merkantilistiske briller, fremstilles den økonomiske ordoliberalismen først og fremst som et «anti-demokratisk ekspert- og eliteprosjekt». Som om tilslutning til gjensidig forpliktende internasjonalt samarbeid, enten vi snakker om EU eller WTO, eller for den saks skyld Parisavtalen, ikke hviler på demokratisk legitimerte beslutninger?

Det grenser til det absurde når Slagstad, igjen ledsaget av Slobodians misvisende fortellinger, avslutningsvis antyder at det går en slags forbindelseslinje mellom ordoliberalisme og de anarko-libertarianske tech-oligarkene Elon Musk og den ikke mindre farlige fascistoide technoanarkisten Peter Thiel, også kjent for å hevde at «competition is for losers». 

Det vitner dessuten om mangel på presisjon å gjenfortelle Slobodians fortelling om at «kapitalismen borer hull i de nasjonalstatlige territorier og skaper unntakssoner med egne lover og regler…», uten å erkjenne at slike beskrivelser kun gir mening i fraværet av politisk vedtatte internasjonale spilleregler. Jeg er fristet til å legge til, i fraværet av effektive ordoliberale spilleregler og reguleringer. 

Sosialismens nasjonalistiske tilbøyeligheter

Det kunne vært interessant å vite hva som er Slobodians og Slagstads alternativ til ordoliberalt inspirerte internasjonale spilleregler. Slobodian skriver ingenting om dette, og jeg er ikke så rent lite spent på å høre hva Slagstad selv foreslår, for å løse høyst reelle problemer som lov- og rettsløse unntakssoner, globale klimautslipp mv. 

Men jeg har en mistanke om hvorfor det svaret sannsynligvis ikke kommer: Det finnes ingen reelle muligheter for å gjennomføre nasjonalistiske og/eller sosialistiske spilleregler på tvers av landegrenser, da forsøk på å etablere noe slikt nødvendigvis må baseres på vilkårlige og autoritære maktmidler. Her kan det være god grunn til å lytte til Wilhelm Röpkes treffende analyse fra 1940-tallet: Økonomisk nasjonalisme og økonomisk sosialisme har det til felles at de virker maktkonsentrerende innad og oppløsende utad, altså frihetsundertrykkende innad og konfliktskapende utad.

Röpke hadde førstehånds erfaringer med dette i praksis. Men han var også skarpsindig nok til å observere hvor kort den intellektuelle veien fra marxistisk sosialisme til nasjonalsosialisme kan være, som i tilfellet Werner Sombart. I vår tid har den sosialistiske liberalismekritikeren Wolfgang Streeck avslørt den samme tilbøyeligheten, at sosialisme tenderer mot nasjonalisme og vice versa. Men slike anti-liberale og anti-demokratiske krefter ser ut til å kunne bevege seg trygt under Slobodians og Slagstads radar, uten å bli problematisert. 

I en tid da verdensøkonomien trues av en ny bølge av nasjonalistiske frontalangrep, anført av den mest anti-liberale amerikanske presidenten etter andre verdenskrig, er det kanskje på tide at alle liberalismeforaktende motstandere av globalisering og markedsøkonomi våkner opp, før det er for sent? Det vil si før de blir tvunget av omstendighetene til å erkjenne at de har fått en fanebærer som de kanskje ikke ønsket seg? 

Og hva med alle de negative sosiale utfallene som de med letthet unngår å ta i betraktning, som nødvendigvis også vil følge med på det anti-liberale kjøpet?