De overflatiske fortellingene om deglobalisering er villedende

Ordet globalisering er relativt nytt. Det ble først vanlig på 1990-tallet, flere hundre år etter at fenomenet ordet var ment å beskrive manifesterte seg: økonomisk integrasjon på tvers av landegrensene. Eller sagt på en annen måte, at nasjonale økonomier blir stadig tettere sammenvevde gjennom handel i varer og tjenester, investeringer, arbeidsmigrasjon, samt utveksling av informasjon og kunnskap.

Men globalisering er også et moteord som lett påkaller overdrevne og villedende forestillinger om den verden vi faktisk lever i. Det samme gjelder det nye og nært beslektede moteordet «deglobalisering», det vil si en reversering av globaliseringsprosessen. 

På overflaten er det kanskje ikke så rart at vi ser en betydelig vekst i antall forekomster av ordet deglobalisering i internasjonale medier. Som Simon Evenett ved universitetet i St. Gallen har dokumentert, skjøt denne utviklingen for alvor fart i 2020. 

Faresignaler og mediale overdrivelser

To år etter at koronapandemien satte inn i 2020 invaderte Russland Ukraina, og i skrivende stund har en ny alvorlig situasjon i Midtøsten skapt ytterligere geopolitisk usikkerhet og spenning. Før pandemien inntraff vil de fleste huske hvordan en snikende proteksjonisme begynte å gjøre seg gjeldende i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen (2008-09) og eurosonekrisen (2011-12), samt Doha-rundens havari. 

Etter hvert antok den økonomiske nasjonalismen mer aggressive former gjennom USAs bevisste undergraving av WTOs tvisteløsningsmekanisme, Brexit og Trump-administrasjonens handelskrig mot Kina og EU. Kina gjengjeldte USA med straffetoll og intensivert statsintervensjonisme. Biden-administrasjonen har videreført den harde linjen mot Kina og eskalert teknologikrigen mot Kina, legitimert av hensynet til nasjonal sikkerhetspolitikk. I tillegg har Biden gjennomført en rekke klima- og industripolitiske tiltak som bryter med prinsippene om internasjonal frihandel og ikke-diskriminering. Det vil si med prinsipper som USA en gang selv gikk i bresjen for å etablere som ledd i en ny verdensorden etter andre verdenskrig.

Verdensøkonomien mangler derfor ikke proteksjonistiske faresignaler som kan få noen og enhver til å frykte gjentagelser av lignende typer politiske feilgrep som preget mellomkrigstidens ødeleggende økonomiske nasjonalisme.

Men det kan også være grunn til å frykte en medial dynamikk som bidrar til å forvandle stadig mer overflatisk snakk om deglobalisering til en skråsikker spådom om hvordan fremtiden vil bli. Denne dynamikken gis ekstra næring når kjente personligheter uttaler seg. Som for eksempel da sjefen for verdens største investeringsselskap, Larry Fink, i fjor proklamerte «the end of globalization» og da næringslivskommentatoren i Financial Times, Rana Foroohar, samme år skrev «What is clear is that globalization is in retreat, at least in terms of trade and capital flows».

Fakta forteller en annen historie

Problemet er at denne deglobaliserings-fortellingen, til tross for alle de politiske kjeppene som beviselig er stukket i globaliseringens hjul de senere år, ikke finner støtte i datamaterialet. 

De nylig publiserte rapportene Global Economic Outlook fra IMF og Global Trade Outlook and Statistics fra WTO inviterer til å undersøke holdbarheten i deglobaliserings-fortellingens realitet på nytt. Hovedfunnene kan enkelt oppsummeres i følgende hovedpunkter: 

• Handel i varer: Verdens samlede eksport og import av varer, uttrykt i prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP), har med små variasjoner vært tilnærmet stabil i tiden etter finanskrisen, helt siden 2010. For 2024 ventes en liten oppgang, etter en liten nedgang som er forventet for 2023.

• Handel i tjenester: Internasjonal handel i tjenester, som for alvor begynte å skyte fart med økt utbredelse av internett rett før årtusenskiftet, fortsetter å øke raskere enn verdens BNP. Flytransporten har allerede passert det foreløpige toppnivået fra før pandemien – tendensen er stigende.

• Globale verdikjeder: Ingen av hovedindikatorene på omfanget av internasjonalt integrerte verdikjeder, som verdien av importerte varer og tjenesters andel av eksporterte produkter, eller hvor stor andel handelen i halvfabrikata og deler utgjør av samlet internasjonal handel, har i vist noen nevneverdig nedgang siden 2010.

• Internasjonale investeringer: De samlede utenlandske direkteinvesteringene i verden varierer en del fra år til år. En økning på 54 prosent i 2021 ble etterfulgt av en nedgang på 12 prosent i 2022. Nivået i 2022 lå på høyde med nivået i 2010. 

• Datastrømmer og E-handel: Både grenseoverskridende digital kommunikasjon og E-handel vokser eksponentielt.

Det er derfor kontrafaktisk å påstå at verdensøkonomien i løpet av de senere årene har opplevd reversert globalisering, eller deglobalisering. Datamaterialet viser noe annet. Det store bildet viser at globaliseringen fortsetter, bare med en justert sammensetning og med lavere hastighet, sammenlignet med 1990- og 2000-tallet. Tidsskriftet The Economist valgte i 2019, treffende nok, å kalle dette nye fenomenet for «slowbalisation». 

Mye står på spill 

Dette betyr imidlertid ikke at globaliseringen og verdensøkonomien for tiden opplever noe i nærheten av sunn vekst. Langt derifra. Hovedproblemet er de mange skadelige proteksjonistiske tiltakene som internasjonal økonomi er blitt påført i løpet av de siste ti årene. De siste årenes mer aggressive proteksjonisme har ikke bare kastet bensin på det geopolitiske bålet, den er også direkte ansvarlig for å ha undergravd en av de viktigste kildene til økonomisk og sosial utvikling: internasjonal frihandel og økonomisk integrasjon.

At sårene på verdensøkonomien hittil likevel ikke ser ut til å være dypere enn de faktisk er må forstås som et bevis på at vår fortsatt relativt åpne og markedsbaserte verdensøkonomi besitter en betydelig kapasitet til dynamisk omstilling og tilpasning til en mer fragmentert geopolitisk verden. 

Men vi kan ikke bare fortsette som nå. Nettopp i en tid hvor IMF forventer fortsatt lav vekst, dels som en refleksjon av behovet i mange land for å bekjempe inflasjonsutviklingen gjennom en stram pengepolitikk, er det avgjørende å gjennomføre produktivitetsfremmende strukturreformer. Hvis ikke det skjer vil mange land komme til å slite tungt med å håndtere de store utfordringene knyttet til statsgjeld, klimaomstilling og demografiske endringer, for ikke å snakke om sosiale spenninger og politisk polarisering.

Samarbeid eller krise?

Et viktig bidrag vil være å starte arbeidet med å løse opp flokene og revitalisere det internasjonale samarbeidet som former globaliseringens spilleregler. Dette arbeidet har vært neglisjert i over tyve år. Vi trenger å snu den nåværende negative proteksjonistiske sirkelen til en positiv kraft som kan skape bedre fremtidsutsikter for alle, både globalt og regionalt. 

Globalisering har alltid vært betinget av et samspill mellom politikk, markeder og teknologi, som river ned handelsbarrierer og som gjøre det lettere å dra nytte av internasjonal åpenhet, spesialisering, konkurranse og innovasjon, som drivkrefter for økonomisk vekst og velstand. 

Globaliseringen har beviselig gitt store nettogevinster for alle land som har åpnet seg for globaliseringens muligheter, selv om det enkelte lands nasjonale politikk i varierende grad har sikret en rimelig fordeling av globaliseringens og den teknologiske utviklingens gevinster.

Og ingen bør la seg lure av utsagn som «sikkerhet spiser økonomi til frokost». Da glemmer man både at sikkerhet og forsvar i det lange løp er kritisk betinget av nettopp økonomisk bæreevne, samt at det multilaterale handelssystemet, fra GATT til WTO, alltid har rommet legitimerte unntak av hensyn til nasjonal sikkerhet. Denne balanserte forståelsen går helt tilbake til Adam Smith, det vil si til frihandelstankens barndom. 

Hvis vi legger til hensynet til forsyningssikkerhet blir absurditeten i oppkonstruerte motsetninger mellom fri handel og sikkerhet enda tydeligere. Såpass bør vi ha lært etter pandemiens tydelige demonstrasjon av globaliseringens betydning for å forsyne verden raskt med smittevernprodukter, testutstyr og, ikke minst, med vaksiner. 

Valget vi står overfor nå står egentlig mellom samarbeid og krise.