Goffengs epidemier: Hemmelig våpen i Havana

Anurogryllis Celerinictus er en spesielt høylytt type gresshoppe som blant annet kan finnes på Cuba. Den er bråkete nok til å holde turister våkne om nettene. Men at den skulle ha potensial i seg til å føre til en storpolitisk incident, det er det nok ikke så mange som hadde forutsett.

Hva skjedde på Cuba?

Det finnes noen demografiske grupper som er mer utsatt for psykogen smitte enn andre. Men noen ganger rammer det også folk man skulle tro er mer motstandsdyktige mot slikt. Da kan karakteristikkene til den demografiske gruppen i seg selv blir et argument mot at det kan være sosial smitte på gang.

Det mystiske Havana-syndromet er et slikt tilfelle. 

Det er også det tilfellet omtalt i denne serien som har hatt størst effekt utenfor pasientgruppen selv – ettersom det fikk betydelige diplomatiske følger. 

Saken begynte som følger: I 2016 begynte det å komme inn rapporter om sykdomstilfeller hos ansatte ved de canadiske og amerikanske ambassadene i Havana på Cuba. Symptomene varierte, men hadde alle tilknytning til hjernen. Pasientene fortalte om svimmelhet, kvalme, taleproblemer, tinnitus, nedsatt hørsel og syn og andre plager. Mange av dem fortalte at de hadde hørt rare lyder av varierende volum og fremtoning før symptomene meldte seg.

Etter hvert ble symptomene mer alvorlige og tallrike. Flere av de rammede ble sykemeldt, og etter hvert ble noen av dem permanent arbeidsuføre. I noen tilfeller ble også familiene til de ansatte rammet. 

Ettersom dette i hovedsak skjedde med amerikanere, og ambassaden lå i noe som lenge har vært et fiendtlig innstilt land, ble mistankene straks rettet mot fremmede krefter. I flere tiår har cubansk etterretning vært kjent for å bedrive smålig trakassering av amerikanere på øya. 

Man kunne bryte seg inn og legge igjen sigarettsneiper hos folk som ikke røyker. Få hunder til å gjøre fra seg på plener, parkere biler som sperrer utkjørsler og en mengde andre irriterende småting. Dette høres barnslig ut, men det skjedde i ganske stort omfang.

Goffengs epidemier: Dansesyken

For fem hundre år siden danset folk seg i hjel i Europas gater. Hva skjedde?

En av USAs mange planer for å velte Castro, var å få i ham kjemikalier gjennom mat eller drikke. Disse kjemikaliene skulle få ham til å miste det maskuline ansiktshåret sitt. Dette igjen ville skade hans mandighet i folkets øyne, og undergrave hans kredibilitet som en sterk leder. Det er nivået på den mentale konkurransen som har foregått på denne øya.

At noen skulle gå til fysisk angrep på amerikanske statsborgere, var med andre ord langt fra umulig.

Hvem, hva, hvordan?

Først og fremst var det Russland som ble mistenkt for å stå bak. Det ble spekulert i angrep med ultrasoniske våpen eller med mikrobølgestråling. Kanskje en eller annen form for subsonisk lydvåpen. Disse våpnene klarte i flere tilfeller å påføre ofrene hjerneskade, og det på trygg avstand og med forbausende presisjon. 

Og på mange forskjellige lokasjoner: Ofrene fortalte nemlig ikke om hendelser i selve ambassaden, hvor de alle var samlet samtidig. Dette skjedde i forskjellige hoteller, restauranter og leiligheter. Noen år etter det første tilfellet fortalte flere at de også hadde blitt angrepet i sine hjem i USA.

Våpnene måtte altså ikke bare være kraftige og teknologisk sofistikerte. De måtte være mobile, lette å bruke og mulige å få over grenser.

Det ble også undersøkt om skadene kunne skyldes andre miljøfaktorer, som forgiftning, gass eller sprøytemidler. Men ettersom man ikke fant noe bevis for slikt, ble disse teoriene fort forkastet. Man stod igjen med at en fremmed makt hadde utført angrep på ambassadepersonell med våpen man ikke forstod hvordan fungerte. 

Diplomatiet

Flere ansatte ved ambassaden på Cuba syntes hele situasjonen var lei. De var glade for å kunne være med på å gjenopprette et bedre forhold til landet, som jo har vært en stein i skoen til amerikansk utenrikspolitikk siden den kommunistiske revolusjonen i 1959. Men syndromet ble et irritasjonsmoment og en skrape i tilliten de to landene imellom. President Trump sa på et tidspunkt rett ut at han holdt Cuba ansvarlig for det hele, og to cubanske diplomater ble utvist fra USA.

Cubas utenriksminister svarte og anklaget USA for løgn. For å bøte på situasjonen brukte cubanerne mye penger, tid og personell på å undersøke flere muligheter. Selv uttrykte de frustrasjon grunnet manglende samarbeidsvilje fra amerikanernes side, ettersom det kom lite informasjon derfra. 

Cubanerne fant ingen rimelige forklaringer på det hele. I flere uttalelser fra dem kan man finne – om man leser litt mellom linjene – en hoderystende og noe sarkastisk tone i det de avslår forklaringer om «russiske fantasivåpen» som kun hører hjemme på film.

Det var kanskje ikke så rart: Flere av de tidligst rammede hadde gjort opptak av lydene de mistenkte at hadde påført dem sykdom og plager. Og det er her den bråkete gresshoppa kommer inn i bildet. Nærmere analyse viste nemlig at det var den som laget de plagsomme lydene som muligens satte i gang hele Havana-syndromet. 

Om dette skulle være et angrep, så måtte det altså være snakk om topptrente russiske spiongresshopper.

Ut i verden

Advarsler ble nå sendt ut via diplomatiske nettverk og i etterretningsavdelinger internasjonalt. Har du opplevd noe uvanlig? Hørt uvanlige lyder, følt uvanlige vibrasjoner, sett noe dunkelt? Har du opplevd sensoriske fenomener du vanligvis ikke opplever, som uforklarlige hodepiner, svimmelhet, vansker med å sette ord sammen i fornuftige setninger eller et stort antall andre diffuse og potensielle plager? «Vær på tå hev, og meld fra til dine overordnede». 

Syndromet begynte å spre seg fort og globalt. Utover i 2017 begynte det å komme inn tilfeller i Kina, India, Moskva, Taiwan, flere land i Europa, samt i Washington DC. Et besøk til Hanoi av visepresident Kamala Harris noen år senere ble utsatt grunnet et av disse tilfellene. De var blitt aktive over hele verden, russerne med de hemmelighetsfulle og avanserte våpnene. I over et dusin land samarbeidet amerikansk personell med stedlige representanter for å finne ut av hvem som angrep dem.

Antall ofre er nå oppe i over 200 på verdensbasis.

Media

Media virket nesten litt begeistret. Det var på denne tiden lenge siden den kalde krigen og de saftige spionhistoriene fra Berlin, Helsinki og Beirut. Men dette var spennende saker med mange ukjente faktorer, fiendtlige skyggefulle makter og ny ukjent høyteknologi. Ordet «mystisk» gikk igjen. Og det ordet smaker jo sukkertøy i munnen til en nyhetsredaktør.

Goffengs epidemier: Mennesker er memetiske skapninger

Pandemier kommer og går, men psykogene epidemier er en del av vårt DNA.

Mange redaksjoner fant de aller mest alvorlige tilfellene, og rapporterte på disse. Ofte med sterke, følelsesladde intervjuer. Når man skal velge en human interest-vinkel, er det jo ikke spesielt effektivt med milde symptomer og folk som ikke er så plaget. 

Den mest følelsesladde reportasjen var muligens om en ansatt som kunne fortelle en historie hvor han og hans familie ble forfulgt gjennom USA av de mystiske våpnene, etter at han måtte slutte å jobbe. De ble til og med rammet på hytta, hvor de to barna i familien opplevde epilepsilignende anfall.

I tallrike nyhetssendinger spekuleres det i hva slags våpen som har blitt brukt. Eksperter innkalles og nyhetsankere leser seg opp. I noen tilfeller er de åpne på at ingen egentlig vet noe som helst. I andre fortelles det at disse våpnene ikke er nye, men allerede er blitt brukt i mange år. Hvordan CNN-redaksjonen i dette tilfellet har funnet ut noe ingen militæreksperter, ingeniører eller fysikere vet, det forblir et åpent spørsmål.

Forskningen

I de neste årene – og mens tilfellene stadig fortsatte å komme – ble grupper nedsatt, store mengder intervjuer ble holdt og teknikere og ingeniører klødde seg i hodet så flassen drysset. Konklusjonene i undersøkelsene sprikte, og ingen av dem inneholdt klare konklusjoner. Det var spekulative svar med diffuse forklaringer. En grei oppsummering av forskningen kan være at «noen» hadde angrepet med «noe» på «en eller annen måte».

Noen av disse konklusjonene ble publisert i Journal of the American Medical Association (JAMA) i form av en rapport fra universitetet i Pennsylvania, bestilt av amerikanske myndigheter. Den pekte sterkt i retning av angrep. Men den ble også kritisert av andre forskere for å være bygget på «alvorlige metodologiske feil». De mente at i det hele tatt å publisere en undersøkelse med så «forvirrede og motstridende forklaringer og metoder» var en skadelig vei å gå for vitenskap, og skadelig for samfunnet som helhet.

Flere forskere pekte på mikrobølger eller pulserende radiobølger som den hovedmistenkte. Varme- og lydvåpen ble også nevnt i flere rapporter. Men de klarte ikke å forklare hvordan våpnene fungerte eller hvordan de kunne brukes på rett måte. 

Samtidig var canadierne mer opptatt av nevrotoksiske pesticider som sin forklaring, og stadig kom det kritikk om kaotiske undersøkelser og hemmelighold. Flere ganger har hele reaksjonsmønsteret til amerikanske myndigheter og deres granskere blitt kritisert. 

Hypotesen begynner å vakle

Etter hvert som svarene uteblir begynner hypotesen om angrep å vakle. Center for Disease Control skrev en sammenfattende metakommentar om forskningen: 

Evalueringene som har blitt gjennomført så langt, har ikke funnet en mekanisme som kan forklare skadene, en prosess for eksponering, effektiv behandling, eller forklarende faktor for den uforklarte gruppen symptomer opplevd av de ansatte ved ambassaden på Cuba.

Mentale årsaker til symptomene blir etter hvert nevnt litt oftere. Men de blir først kun hintet om som et alternativ til det som fremdeles er den offisielle mistanken om våpenbruk.

I 2018 kom forskningsgruppen JASON ut med sine meninger. Dette er en uavhengig gruppe forskere, som har eksistert siden rett etter utskytningen av Sputnik-satelitten under den kalde krigen, og som rådgir amerikanske myndigheter i vitenskapsspørsmål. Først skyter de ned noen av de foreslåtte forklaringene. Så skriver de at «psykogene effekter» også kan forklare spredningen av syndromet. Året etter kommer et nytt forslag i den retningen fra to forskere fra Berkley og universitetet i Lincoln. De foreslo mer forskning på potensialet for psykogeniske eller psykologiske forklaringer. 

En annen undersøkelse publisert i JAMA mente imidlertid at en «psykogenisk eller psykosomatisk» forklaring neppe kunne forklare hele hendelsesforløpet. Merk: kunne ikke forklare hele. Men noe. Og stadig sa rapportene – som en fra National Academy of Sciences – at alle konklusjoner om våpen, stråling og pesticider måtte sees på som «spekulative».

Mistankene om mentale årsaker øker altså over tid. I 2020 kommer det så frem at selve CIA-direktør Gina Haspel slett ikke er sikker på at angrep i det hele tatt har funnet sted. Så lekker to rapporter fra FBI og CIA ut. De konkluderer begge sterkere i retning av psykogen smitte enn noen annen rapport før dem. 

CIA har undersøkt over tusen sykdomstilfeller, og finner at hypotesen om tallrike angrep ikke lar seg støtte av bevisene. Sakene kan stort sett forklares av forskjellige «naturlige årsaker». I mars 2023 kom en rapport fra syv etterretningsorganisasjoner som konkluderer med det samme. CNN skriver følgende: «Det finnes ikke en enkelt årsak til dette fenomenet. Det finnes heller flere plausible forklaringer, inkludert miljømessige og sosiale faktorer, samt allerede eksisterende tilstander».

Men den offisielle forklaringen fortsetter å være angrep. Det er hardt å si noe annet.

Hva sier «de psykogene»?

Flere år med forskning og spekulering fra organisasjoner og eksperter har altså ikke gitt annet enn grovt spekulative resultater. Men fra ganske tidlig i hendelsesforløpet har forklaringen psykogen epidemi vært tilgjengelig.

To av dem som hele tiden har fremmet hypotesen, er professor i nevrologi ved UCLA Robert Baloh og Robert Bartholomew, medisinsk sosiolog og journalist fra New Zealand. Mye av sistnevntes arbeid på universitetet i Auckland samt mange av hans 60 vitenskapelige artikler har dreid seg om nettopp denne typen spredning. 

Pluss

Goffengs epidemier: Djevel-panikken

På engelsk sier man «speak of the Devil, and He shall appear». Og på 1980-tallet var det omtrent akkurat det som skjedde.

Bartholomew er sikker i sin sak. Han sier seg villig til å fratre sin stilling på universitetet i Auckland om det noensinne blir bevist at ofrene for Havana-syndromet er blitt utsatt for angrep, eller at de har fysiske skader utover det som er normalt i en gitt befolkningsgruppe. «Hadde jeg hatt hundre dollar å vedde, så hadde jeg satt hver penny på den psykogene sykdomshesten. Den kommer til å vinne til slutt.»

Hans forklaring begynner med den første pasienten. Dette var en person som hørte noen uvanlige lyder, og som opplevde noen ikke så plagsomme, men veldig vanlige symptomer. I det uvanlig stressede og vaktsomme diplomat- og etterretningsmiljøet ble dette straks tatt som noe mistenkelig. Stresset og vaktsomheten vokser fort, og flere hører rare lyder og opplever diffuse og vanlige symptomer som de setter i samband med tidligere tilfeller. 

Så går varslene ut via offisielle nettverk. Nå er det alvor. Dette er ikke lenger løse historier man hører rundt vannkjøleren. Det er en etablert utrygghet varslet fra høyeste nivå i den kjeden man selv jobber i. Og om man ikke blir vaktsom av advarsler fra egne overordnede, så kan man alltids se på de tallrike og sensasjonelle nyhetssendingene. 

Det sier seg selv, mener Bartholomew, at for ethvert tilfelle av sosialt spredd sykdom er slikt en superbooster. Folk ser etter det de har fått beskjed om å se etter. Lillehjernen og overlevelsesinstinktene slår inn. Ingen rasling i buskene kan være et vindpust. Det må være en slange. Det er jo tryggest sånn.

Bartholomew snakker om «conversion disorder» – altså en omvandling av stress og usikkerhet til nevrologiske plager som fører til «fysiske» symptomer. Og i disse ambassadene er det både stress og usikkerhet til stede i bøtter og spann. Stressede mennesker som levde i utfordrende miljøer, ble altså oppfordret til å kjenne ekstra godt etter om de kjente symptomer som mennesker opplever jevnlig. Og de ble gitt en skummel forklaring om de følte dem.

Dette faller rett inn i kjennetegnene på slike epidemier som ble oppgitt i innledningen i denne artikkelserien.

Stor motstand

Bartholomews hest er etter hvert i ferd med å skli noen hoder fra sine konkurrenter. I 2021 blir forskningsgruppen JASON satt i gang igjen. I denne undersøkelsen konkluderer de med at rundt 80 prosent av symptomene og opplevelsene kan forklares av «hverdagslige hendelser» som blir overtolket. For de resterende tilfellene sier de at det er «svært usannsynlig» at de har blitt gjenstand for angrep med det som nå står igjen som en mulighet rent våpenmessig.

Hvorfor er det så stor motvilje mot å godta denne hypotesen? Årsakene er enkle å se. 

Hvilken politiker vil si om sine egne diplomater og etterretningspersonell at de har latt seg felle av sosial smitte? Hvilke offentlige personer vil uttale offentlig at de tviler på historiene og virkelighetsbeskrivelsene til ofre som sliter? Spesielt når det er snakk om folk som har fått sine skader mens de har tjent landet sitt?

Hver gang denne hypotesen nevnes, angripes budbringeren hardt. Det er vondt å se intervjuer med ofre som føler seg mistenkeliggjort. Resultatet er at det fremdeles i 2023 til stadighet kommer nyhetssendinger og uttalelser som holder fast ved angrepshypotesen. Det er og blir den offisielle historien.

Ikke helt en konklusjon

«Ockhams barberkniv» er en læresetning for problemløsning. Den hevder at når to hypoteser stiller likt, da er det mest sannsynlig at den enkleste er den riktige. Går man gjennom de to konkurrerende forklaringene her, så er det klart hvilken av dem Ockham ville foretrukket. 

For å godta hypotesen om angrep må man lage en særdeles lang liste med krevende premisser. Tallrike angrep utført av tallrike spesialister over hele verden i to dusin land over flere år. Med en presisjon som kan skille ut en spesifikk leilighet i en blokk. Flere av angrepene er blitt gjort hjemme hos ofre i USA. 

Disse må ha blitt utført med ikke-eksisterende våpen bygget på svært usikre og ikke etterprøvbare vitenskapelige teorier. Alt utført uten at tallrike spesialister og deres profesjonelle sikkerhetssystemer oppdager noe som helst. Alt dette er bygget på null beviser og null mistenkte.

Dette er en dårlig hypotese.

Hypotese to er enda et tilfelle av noe vi har opplevd et stort antall ganger tidligere: psykogen spredning av en tilstand. Sosial smitte. Den forklarer hele hendelsesforløpet i detalj. Den forklarer mangelen på svar selv etter tallrike forskningsprosjekter som søker å forsvare den første hypotesen. Nevrologen Suzanne O`Sullivan oppsummerer: 

Det er ikke uvanlig at psykogen sykdom kan føre til katatoniske tilstander, eller til og med sende folk inn i koma. Havana-syndromet er en ekte tilstand. Det handler ikke om at folk har blitt gale. Vi vet at hjernen kan frembringe både smerte og andre symptomer.

Men forklaringen var ubehagelig for det offisielle USA. Den var uholdbar for ofrene, selv om de selv ikke har noen forklaring på hva som har skjedd med dem. Og den var for usexy for media. Hvor kjedelig er det ikke at folk bare lar seg forvirre? Nei, et mystisk angrep fra en mystisk antagonist, det solgte bedre.

Som forklaring bør psykogen epidemi nå seile opp som en av de aller første forklaringene vi undersøker med åpne sinn på mysterier av denne typen. Havana-syndromet blir antageligvis stående igjen som et relevant læringspunkt. For min del tar jeg Ockhams barberkniv fatt og skjærer bort det alternativet som virker mest utrolig. Og det med god margin.

Jeg setter pengene mine på hesten til Bartholomew.